Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Derfor bør pressestøtten avvikles

Debatten om pressestøtten har nå pågått over flere uker i en rekke medier. Mitt og Orklas syn har vært et tilbakevendende innslag i mange av innleggene. På den bakgrunn er det nødvendig å gjennomgå og utdype argumentene for vårt standpunkt.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det har vært hevdet at jeg har argumentert for at pressestøtten umiddelbart må fjernes i sin helhet. Det har jeg ikke gjort. Tvert om har jeg sagt at det er behov for at politikken også på dette området innrettes på en mer langsiktig og konsekvent måte enn til nå. Pressestøtten bør avvikles, men det bør skje på en godt utredet og planmessig måte, slik at alle aktører vet hva de har å forholde seg til. Forutsatt at man kan forvente at norsk politikk makter å være så vidt langsiktig, kan et tidsperspektiv på for eksempel fem år godt være riktig. Etter mitt syn bør spørsmålet om hvorledes en avvikling best kunne gjennomføres i alle tilfelle være en del av den bebudede offentlige utredning om alle sider ved pressestøtten.

Videre bør følgende understrekes: Pressestøtten har et meget stort omfang, og krever derfor en solid begrunnelse. Denne begrunnelsen finnes ikke lenger. Det henger først og fremst sammen med at selve mediebildet har forandret seg fullstendig siden støtteregimet ble etablert i 1969. Underveis har dessuten begrunnelsene for de ulike støtteinnslag vært skiftende og ikke særlig presise. Begrunnelsen er heller ikke i dag særlig klar. Men det er utvilsomt at et av de hovedmål pressestøtten må sies å ha, nemlig å opprettholde posisjonen for nr. 2-avisene, har den ikke klart å oppnå. Tvert om har 2/3 av det antall nr. 2-aviser vi hadde ved inngangen til 70-tallet forsvunnet frem til i dag til tross for støtten.

Selv om både aviskonsumet og antall aviser er meget godt opprettholdt frem til i dag, kan det nok diskuteres hvor viktig pressestøtten har vært som bidrag til dette. Min vurdering er at den neppe har vært spesielt viktig. Det ser man blant annet av at meget av fremgangen synes å være oppnådd av aviser som ikke har en særlig omfattende andel av støtten.

I flere debattinnlegg har jeg vært møtt med at mine og Orklas argumenter i denne sak bare er å mele egen kake. Men jeg føler meg tjent med at følgende spørsmål holdes frem som det sentrale i debatten: Er pressen som helhet tjent med at vi fortsetter å opprettholde støtteordninger som diskriminerer mellom aviser på tvers av konkurransen mellom dem? Mitt utgangspunkt er at det er grunnleggende forskjeller på avisdrift og syltetøyproduksjon. Avisene har sin oppgave i ytringsfrihetens tjeneste, og som aviseier er vi oss dette fundamentale faktum bevisst. Men det må samtidig være åpenbart at ytringsfriheten ivaretas best gjennom en kombinasjon av sterke og selvstendige redaktører, god journalistikk og solid økonomi. Det er jo slik at avisene lever av å bygge lojalitet til sine lesere. Det er viktig å holde klart for seg at en slik lojalitet bare kan oppnås ved at avisproduktets kvalitet for leseren vedvarende er slik at leseren fortsetter å kjøpe avisen. Det er om dette, altså om lesernes gjentatte kjøpsbeslutninger, avisene konkurrerer. Jeg mener avisbransjen i det lange løp ikke er tjent med støtteordninger som diskriminerer aviser som lykkes i nettopp dette.

På hvilken måte har mediebildet endret seg i den tiden vi har hatt pressestøtten? På to måter: Dels har avisene endret seg, dels har mediebildet som avisene konkurrerer med, endret seg. Forandringene er meget omfattende og dyptgående. Da pressestøtten ble etablert, var den enkelte avis langt mindre uavhengig, åpen og kritisk i redaksjonell og journalistisk forstand enn hva dagens aviser er. Forutsatt at de sterke meninger ikke blir borte hos norske redaktører, er denne utviklingen bare av det gode. Den gjør det enklere for ulike interesser og oppfatninger å komme til orde i den enkelte avis, og den styrker den enkelte avis' muligheter til å nå frem overfor et bredt og allsidig publikum.

Men andre endringer er vel så viktige for avisene: For det første er etermediene avmonopolisert samtidig som tilgangen til internasjonale kanaler er åpnet på en dramatisk måte. Dernest er en rekke helt nye medier kommet til, og utviklingen innen disse nye medieområdene er meget dynamisk. Men det viktigste er kan hende at den underliggende utviklingen endrer folks lesevaner og mediebruk. Det ser man særlig blant unge mennesker, og det er all grunn til å regne med at de tradisjonelle avisene må kjempe om de lesergruppene som etter hvert faller bort.

Ser vi bare på forbruket av aviser pr. innbygger i ulike land, kan vi i Norge tilsynelatende kassere inn adskillig suksess. Norge ligger på topp i Europa med et avisopplag pr. innbygger som er høyere enn noe annet land i verden (600 aviser pr. 1000 innbyggere). I Sverige er nivået bare ca. 85 prosent av vårt, og i Danmark bare vel halvparten. Mange europeiske land ligger enda adskillig lavere enn det danske nivå. Irland, for eksempel, har et opplag pr. innbygger som er under 1/3 av det norske. Frankrike ligger enda lavere.

Men samtidig som disse tallene er positive sett med norske øyne, bør de være urovekkende for norske aviser. Når vi vet at unge mennesker leser mindre avis enn eldre, og når vi i tillegg ser at konkurransen fra andre medier blir stadig sterkere: Hvorledes skal vi da klare å opprettholde volumet i vårt avisforbruk og forbli på verdenstoppen også i fremtiden? Og opprettholder man ikke avisforbruket, vil avisene også gradvis tape kampen om annonsekronene, som er deres viktigste inntektskilde.

Svaret er åpenbart nok: Avisene kan bare forsvare sin posisjon i det norske mediebildet dersom fremtidens lesere er villige til å kjøpe og lese avisene. Og det er de bare om den enkelte avisen er så god i deres øyne at den foretrekkes fremfor andre aviser og fremfor andre medier. Den avisen som klarer å bedre både sin redaksjonelle og journalistiske kvalitet, som er flinkest til å skape og utvikle sitt særpreg og som samtidig er best til å drive kostnadsriktig på alle plan, har de beste forutsetninger for å klare seg.

En offentlig pressepolitikk må med andre ord utformes med det mål for øye å gjøre avisene best mulig. Men dagens pressestøtte har i stedet den motsatte innretning, idet den bygger på den tanke at publikum i det lange løp vil lese mer avis om man diskriminerer de aviser som gjør det godt og i stedet forfordeler de som er svake. Det er all mulig grunn til å diskutere om ikke denne tankegangen er kommet til veis ende. Kanskje er den direkte pressestøtten rett og slett helt gal medisin nettopp fordi den er innbyrdes diskriminerende mellom aviser.

At en omfattende statlig delfinansiering av det frie ord i tillegg er prinsipielt betenkelig, gjør det desto mer betimelig å underlegge denne ordningen en kritisk vurdering. Akkurat dette siste er det for øvrig nesten ingen i ordskiftet som pågår som synes å være uenige om. pressestøtten

Administrerende direktør i Orkla ASA, Halvor Stenstadvold, utdyper her sine argumenter mot pressestøtten, som han hevder forringer og ikke forbedrer avisenes kvalitet. Den savner også den nødvendige, brede begrunnelsen som man skulle forventet. Stenstadvold understreker imidlertid at pressestøtten ikke bør kuttes umiddelbart, men avvikles over flere år.