- Derfor drepte jeg igjen

I 1989 drepte han en kamerat. I fjor kvalte han kona si. I dette intervjuet forteller Tor-Erik Larsen (37) hvorfor han ble dobbeltdrapsmann.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I sommer ble Tor-Erik Larsen i Lofoten tingrett dømt til forvaring med en minstetid på ti år og en såkalt tidsramme på 15 år. Larsen blir kanskje aldri mer en fri mann, fordi han er dømt til forvaring. Det har han innsett. Rettspsykiaterne mener at faren for at han skal begå et nytt drap som fri mann, er høy. I januar skal saken opp i Hålogaland lagmannsrett med jury.

Historisk: - Livet er slutt for meg hvis jeg får samme dom i lagmannsretten som i tingretten. Jeg skal eventuelt til en spesialavdeling på Ila fengsel. Jeg vet med meg sjøl at den dagen jeg går inn porten på Ila fengsel, kommer jeg aldri ut igjen i live, sier Larsen i et eksklusivt intervju med Dagbladet i Bodø fengsel.

37-åringen er historisk i det norske rettssystemet, fordi han først drepte én gang, sonet, og deretter drepte på nytt - og av den grunn er idømt forvaring. Etter alt å dømme ender saken i Høyesterett.

Larsen tok kontakt med Dagbladet via sin forsvarer, advokat Christian Wiig, for å fortelle sin historie.

- Det jeg sier, er sjølsagt subjektivt, noe har jeg bevisst utelatt. Det gjør vel alle som skal fortelle om sitt liv, uansett om de er dømt for to drap eller ikke, sier han.

Fyll

Larsen er født i Mo i Rana. Foreldrene ble skilt før han rakk å begynne på skolen. Mora har han god kontakt med, faren ble seinere en drikkekamerat. For det er fylla, massiv fyll, som er den indirekte årsaken til at Larsen har begått to drap.

Karaktermessig klarte han seg bra på skolen, men han fikk aldri noen skikkelig jobb. Det ble vinningskriminalitet, men aldri vold. Etter at han slapp ut fra en dom i 1985, ble det stort sett bare fyll. Rødsprit og spylevæske var bra nok. Han fikk aldri etablert seg.

- Hvorfor begynte du å drikke?

- Jeg har hatt angst så lenge jeg kan huske, en voldsom angst. Alkoholen ble som en medisin for meg fra tidlig ungdom. I dag innser jeg at bare tvangsinnleggelse kunne hjulpet meg bort fra alkoholen og de tragedier den har forårsaket, både for meg og mange andre, sier Larsen.

- Vet du hvorfor angsten oppsto?

- Nei, både psykologer og psykiatere har forsøkt. De har i hvert fall ikke klart å trekke fram noe spesielt traume fra barndommen, sier han.

Fylledrap

Larsen fikk ikke sikring den gangen, fordi dommerne mente at drapet var «noe situasjonsbetinget».

En ny risiko for nye voldshandlinger kan sjølsagt ikke utelukkes, men retten finner etter omstendighetene at faren for gjentakelse ikke er så betydelig at sikring bør ilegges , skrev Hålogaland lagmannsrett i 1990.

Larsen kunne ikke forstå at han var blitt drapsmann.

- Jeg satt i fem og et halvt år på Ila i Bærum og ventet på at politiet skulle ringe og fortelle at det ikke var meg som hadde drept likevel. Jeg var ingen voldsmann, sier Larsen.

- Tenkte du mye på offeret?

- Jeg aksepterte ikke at jeg var drapsmann.

Isolert

Etter hvert har han forsont seg med tanken om at det var han sjøl som drepte.

- Du vet, tida går, sier han.

På Ila isolerte han seg totalt under soningen.

- Det var frivillig. Jeg orket ikke fellesskap. Det står visst i journalen at jeg ikke var motivert for behandling. Sjøl opplevde jeg det slik at jeg aldri fikk et reelt tilbud, sier Tor-Erik.

Etter fem og et halvt år var soningen over på Ila.

- Jeg var livredd. Jeg gikk rett på Polet og kjøpte ei flaske brennevin. Da jeg kom på Fornebu for å ta fly hjem til Mo, ble det for mye folk, støy og korridorer i alle retninger. Jeg gikk rett på toalettet, og der drakk jeg hele flaska. Jeg husker ikke at jeg kom hjem. For meg har det alltid vært slik at alt blir borte for meg når jeg drikker.

Tillit

Det ble fylla igjen for alle penga, og isolasjon. Sjøl vil han trekke fram en ansatt i Utekontakten, som viste ham tillit.

- Det var utrolig viktig for meg i min situasjon, sier han.

I 1997 ble han tvangsinnlagt for fyll, etter å ha vært innlagt en rekke ganger i psykiatrien med såkalt delirium. Som tvangsinnlagt møtte han Vivi. Hun hadde lagt seg inn frivillig.

- Det slo gnister mellom oss. Jeg har aldri opplevd maken. Men på den institusjonen kunne vi ikke være sammen som kjærester. Jeg ble kastet ut. Etter kort tid tok vi båten hjem til henne i Lofoten, sier Tor-Erik.

De giftet seg etter ei stund.

- Det var gode og onde dager, også for oss, mye fyll, men ikke alltid.

Besøksforbud

I mai 1999 skal han ha gitt kona juling. Larsen, som ble innlagt på sykehus i ti uker, fikk besøksforbud og dro seinere til Trondheim. Vivi var ikke enig i besøksforbudet og sa det direkte til politiet. Det står i tingrettsdommen.

- 25. mai 2001 fortalte Vivi meg på telefon at hun nettopp var blitt voldtatt. Hun var veldig nedfor, og ba meg komme. Jeg satte meg på første fly. Hun fortalte meg i detalj hva som hadde skjedd. Saken var anmeldt, men ble seinere henlagt, sier han. 27. mai fikk ekteparet tak i seks liter vin. På ettermiddagen er det vitnefast at Vivi levde.

Om kvelden 28. mai kom Larsen inn til en nabo. Ifølge naboen var han oppskaket og ba om at ambulanse og politi ble varslet, fordi «kjærringa er stein dau». Dette var Larsens ord.

- Jeg husket absolutt ingen ting. Det plager meg voldsomt, sier Larsen.

Det er vanskelig å snakke om Vivi. Og tårene kommer.

Innlagt

Ifølge tingrettsdommen gikk Larsen tilbake til leiligheten sin, hvor han falt over ende på gulvet og ble liggende. Verken lege eller ambulansepersonell fikk kontakt, og han ble innlagt på sykehuset.

- Dette har du tenkt på hver våken time i ett og et halvt år. Hva tror du egentlig skjedde?

- Jeg hadde ikke promille da jeg ble innlagt på sykehuset. Vivi er død av kvelning. Jeg mener vagt å huske at jeg hadde armene om halsen på en person, og at jeg i et stadium av delirium kan ha trodd at det var mannen som Vivi hadde anmeldt for voldtekt, jeg kvalte. Jeg kunne ikke engang drømme om å gjøre dette mot henne. I lange og ensomme netter er det faktisk en annen jeg tenker på at jeg kunne ha drept. Det er mannen som Vivi nettopp hadde anmeldt for voldtekt. Jeg ser for meg ansiktet hennes, smerten, fornedrelsen hun må ha opplevd, og fortalte om. Jeg innbiller meg at det ville vært lettere å sitte i fengsel hvis det var ham jeg hadde drept. Da hadde jeg hatt Vivi og kunne kanskje ha taklet en livstidsdom. I dag vet jeg at jeg ikke gjør det. Jeg gjennomlever et helvete. Usikkerheten om framtida er ubeskrivelig, sier 37-åringen.

Sakkyndige

Rettspsykiatrien har Larsen lite pent å si om. I den første saken forteller han at to psykiatere var oppnevnt som sakkyndige.

- Den ene, Harald Reppesgaard, snakket ikke med meg. De sendte sin rapport til Den rettsmedisinske kommisjon. Den andre, som nå er død, snakket med meg en snau time til sammen. Reppesgaard nektet i retten for at han ikke hadde snakket med meg. Rettssaken ble stoppet av den grunn, men det var ikke mulig å finne ut av fengselets journaler om han hadde vært og besøkt meg. Men det hadde han altså ikke, sier Tor-Erik.

I dag er psykiater Michael Setsaas en av de sakkyndige.

- Han har besøkt me to ganger, den andre sakkyndige tre. Sistnevnte var ikke engang til stede i retten da jeg ble dømt i sommer. Det må være snart et år siden jeg sist så en av de sakkyndige. Setsaas sa at han skulle følge meg opp. Det sitter som brent på netthinna. Jeg har bestemt meg for ikke å prate mer med dem før lagmannsrettssaken. De har brutt tilliten jeg eventuelt måtte ha hatt. Det er tross alt livet mitt som står på spill, enda uteblir de. Jeg forstår det ikke.

- Du ble betegnet som et vrak da du kom til Bodø fengsel etter drapet?

- Ja, jeg gjennomgår stadig et helvete, men en psykolog og en psykiatrisk sykepleier har hjulpet meg voldsomt. Jeg får ikke takket dem nok. De kjenner meg best. Derfor må jo de to være best til å vurdere meg ovenfor en jury. Det er først nå jeg har fått hjelp for mine alvorlige problemer. Det er fryktelig at det måtte skje to tragedier først.

Bowling

- Du sitter i varetekt?

- Ja, ytre sett har jeg det bra. De ansatte er flotte mennesker. To betjenter tar meg med ut en- to ganger i uka, slik at jeg får spille bowling. Det er andre gangen i livet mitt at jeg blir vist tillit. Opplegget er godkjent av statsadvokat og retten. Tenk det, en dobbeltdrapsmannen som bowler sammen med pensjonister. De skulle bare visst...

- Og om du slipper ut noen gang?

- Jeg skal aldri smake alkohol mer.

SØVNLØSE NETTER: Tor-Erik Larsen risikerer å sitte i fengsel livet ut. - I perioder hverken spiser eller sover jeg, sier han til Dagbladet.
HØYDEPUNKT: En gang i uka får Tor-Erik lov til å spille bowling ute. - Dette er uten tvil ukas høydepunkt. Tenk det, en dobbeltdrapsmann som bowler sammen med pensjonister. De skulle bare visst, sier han.
FORVARING: - Livet er slutt for meg hvis jeg får samme dom i lagmannsretten som i tingretten, sier Tor-Erik Larsen.