Derfor er norsk økonomi sårbar

Norske politikere og de toneangivende økonomene forsøkte lenge å late som om norsk økonomi var grunnleggende sunn og stabil. Revidert Nasjonalbudsjett, lagt fram 15. mai, har ingen grundig analyse av Asia-krisen. Da budsjettet ble lagt fram hadde oljeprisene alt sunket betydelig i forhold til 1997-nivået. På dette tidspunktet sto det regelmessig artikler i internasjonal presse om mulige alvorlige ringvirkninger av krisen i Asia.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Redusert oljeetterspørsel var tidlig en av de klareste konsekvensene av krisen . Likevel presterer finansdepartementet å skrive: «...denne meldingen er basert på at oljeprisen tar seg noe opp i tiden framover» (St.meld. nr 2 s. 20). Istedet har oljeprisene fortsatt å falle. Siden første halvår 1997 har prisene på landets desidert viktigste eksportvare falt med nesten 50%! Dette får konsekvenser for statsfinansene, for utbyggingen av nye oljefelt og for fortjenestene i oljeindustrien og alle økonomiske virksomheter avhengig av oljeindustrien.

Nå er det ikke lenger mulig å late som å «alt er sunt i norsk økonomi». Harde økonomiske realiteter viser tvert om at den norske økonomien er blant de som er hardest rammet av kriseutviklingen det siste året. Det er for mye å forlange at ledende norske politikere i en slik situasjon ville stille spørsmål med virkemåten til dagens kapitalisme. Men en viss analyse av de grunnleggende strukturproblemene i systemet kunne en kanskje vente?

Og hva med en viss sjølkritikk: Har tidligere regjeringer og den nåværende regjeringa truffet tiltak som har økt ustabiliteten i norsk økonomi? Og hva er det med norsk økonomi som har gjort landet så sårbart i forhold til store ytre hendinger?

Ikke noe av dette har vi sett til nå. Fortsatt snakkes det mest om «finansspekulantene» når ansvaret for kriseutviklingen diskuteres. I tillegg forsøker DNA-politikere å fraskrive seg ansvaret for kriseutviklingen ved å overdrive betydningen av den nåværende regjerngas ansvar for politikken siste året.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Gjennom denne typen argumentasjon bidrar ansvarlige politikere til å tåkelegge de dypere årsaken til den alvorlige utviklingen av norsk og internasjonal økonomi. Samtidig skapes det et inntrykk av at dersom myndighetene nå tar de rette politiske grepene vil problemene lett kunne løses. Kriseproblemene i verdensøkonomien er langt mer alvorlige enn slike overflateanalyser gir inntrykk av.

Flere internasjonalt kjente økonomer som den amerkanske professoren Lester Thurow har lenge advart mot krisesymptomene. Dagens internasjonale krise er den 4. globale lavkonjunkturen siden 70-tallet. Trolig er denne siste den mest alvorlige. Alvoret i situasjonen blir nå gradvis forstått av internasjonal presse. På lederplass skriver Financial Times 29.8.: Kan dette være starten på en verdensomspennende lavkonjunktur? The Economist 29.8. skriver at «den verdensomspennende lavkonjunkturen kan ha startet&. International Herald tribune for 31.8. viser hvordan IMF har halvert vekstanslagene for verdensøkonomien for 1998.

Til tross for advarsler om ustabilitet i verdensøkonomien har norske politikere tatt tiltak som om høykonjunkturen på 90-tallet skulle vare evig. Her vil jeg trekke fram fire forhold som har gjort norsk økonomi særlig sårbar for en internasjonal kriseutvikling:

1. Økende oljeavhengighet. Store oljeforekomster og høye oljepriser har fristet regjeringene de siste årene til å forsere oljeinvesteringene i Nordsjøen. Dette har økt oljeavhengigheten av norsk økonomi. Mer enn 1/3-del av Norges eksport er knyttet til olje og gass, derfor begrepet «Kuwaitøkonomi». Regjeringene har bevisst valgt denne strategien. Når oljeprisen halveres forstår enhver kapitaleier med interesser i Norge at en slik økonomi er på taperlaget!

2. Fortsatt økt oljeproduksjon tross overproduksjon på verdensmarkedet. Mens OPEC-landa forhandler om betydelige begrensninger i verdens oljeproduksjon for å redusere tilbudet og igjen få opp oljeprisene, går Stortinget inn for økt oljeproduksjon (St.meld. nr 2 1998). Norge er verdens nest største oljeeksportør og norsk oljepolitikk er dermed ikke uten betydning for verdensmarkedsprisene. Dette kan ikke annet enn oppfattes som sterk illojalitet overfor andre oljeprodusenter og bidrar til «ris til egen bak». Det er all grunn til å spørre om hvilken rett norske politikere har til å klage på oljeprisene når viljen til å treffe egne tiltak er fullstendig fraværende.

3. Oppbyggingen av oljefondet. Oljefondet var 2. kv. i år verdt 136 mrd. kr. og er forventet å vokse kraftig i årene framover. Dette betyr at en stor del av landets formye plasseres som finansinvesteringer i internasjonal økonomi.

Det er liten tvil om at dette er en verdiplasserng som er sårbar for svingninger i verdensøkonomien. Usikkerheten i oljefondet ble forsterket ved Stortingets vedtak om at 40% av oljefondet kan plasseres i aksjer. Selv om Norges Bank har plassert fondet i 31 ulike land har avkastningene på aksjene falt fra 12,3% til 2,1% bare fra 1. til 2. kvartal i år (Fin Time 31.8.) Gjennom store valutakjøp for plasserng i fondet har utenlandsk finanskapital fått økt sine kronefordringer og dermed økt muligheter for å spekulere med den norske krona.

4. «Sørøst-Asia og Øst-Europa; stadig viktigere for norsk eksport» (nasjonalbudsjettet 1998).

En nøktern analyse av verdensøkonomien burde vise at både Sørøst-Asia og Øst-Europa er svært usikre økonomiske «satsingsområder». Likevel har norsk næringsliv og den norske regjeringa bevisst satset på å øke eksporten til disse områdene. I Nasjonalbudsjettet for 1998 legges det til og med stor vekt på hvor viktig disse områdene er og det fortelles at hele 37% av veksten i eksportverdien skyldes veksten i disse områdene. I dag ser vi hvordan Asia og Øst-Europa er kriseområder nr. i og 2.

Jeg har her pekt på fire forhold ved norsk økonomi som det er all grunn til å tro ha bidratt til den norske sårbarheten. Det er vanskelig å se at utviklingen på disse områdene har skjedd uten en bevisst politikk fra Regjering og Storting. Det nytter derfor ikke for politikere å si at alt skyldes ytre hendinger: Det har skjedd endringer i norsk økonomi som har lagt forholdene usedvanlig godt til rette for usikkerhet og spekulasjon!

Kriseutviklingen i verdensøkonomien vil med all sannsynlighet prege norsk og internasjonal økonomi i flere år framover. Det er også all grunn til å regne med at økonomiske kriser kommer på ny og at det dermed er svært risikabelt å satse som om verdensøkonomien beveger seg oppover på skinner. For tusener av norske hushold betyr en økonomisk politikk med sterke elementer av gambling økt usikkerhet og trusler mot familieøkonomien. Dette skulle tilsi at det nå ble lagt avgjørende vekt på en økonomisk politikk som styrker stabiliteten i den norske økonomien. Oljeavhengigheten må reduseres betydelig. Oljefondet må reduseres og bare plasseres i obligasjoner med høy sikkerhet. For å redusere gevinsten med valutaspekulasjoner må regjeringa støtte innføringen av den såkalte Tobin-skatten.

Det er liten tvil om at det er forhold i verdensøkonomien som spiller den avgjørende rollen for utviklingen av norsk økonomi som spiller den avgjørende rollen for utviklingen av norsk økonomi. Det er også begrenset hvilket spillerom ei regjering har i en kapitalistisk markedsøkonomi med sterke pressgrupper på nakken. Men det må likevel være mulig å treffe tiltak som går ut over det aller mest kortsiktige og overfladiske. Dette minimum av tiltak er regjeringas og Stortingets ansvar.