Derfor er renta høy

Alle forståsegpåere til tross: nordmenn flest skjønner ikke hvorfor renta skal være dobbelt så høy i Norge som for eksempel i Sverige. For et halvt år siden var den ikke det.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Inntil mars i år hadde de to land et tilnærmet likt rentenivå som forøvrig var på linje med renta i Europa forøvrig. Torsdag ble det gjennomført et nytt rentekutt over hele Europa. I det norske pengemarkedet fikk vi derimot en ny liten økning.

De mange og til dels ulike forklaringer på fenomenet har så langt ikke bidradd til større forståelse for de høye renteregningene alle med lån nå må betale. Verre er det at den økningen som for tre måneder siden ble betegnet som «forbigående» nå viser en sterk tendens til å bli mer varig enn nordmenn flest setter pris på.

Usminket sannhet

Det ville kanskje vært enklere å forstå hvorfor Norge er alene om den høye renta dersom politikerne hadde vært litt mer villige til å fortelle den usminkede sannhet. I stedet for å snakke om «presset» i norsk økonomi kunne det kanskje vært like fornuftig å si hva presset skyldes. Man kunne for eksempel i etterpåklokskap si rett ut hva vi måtte ha forsaket for å hindre Norges Bank i å sette opp renta.

Det greieste er å begynne med fallet i oljeprisen siden ingen norsk politiker kan klandres for det. Derimot kan mange klandres for å ha fortalt Ola Nordmann at han er en Lotto-millionær som trygt kan oppføre seg som Ole Brumm. Vi skulle verken i 1997 eller 1998 brukt så mye penger over offentlige budsjetter som vi gjorde, og fremfor alt skulle vi ikke ha innført en kontantstøttereform på det galeste av alle tidspunkt.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Hadde vi brukt mindre penger i offentlig sektor i år og i fjor, ville det ha forhindret en del av renteøkningen.

For godt oppgjør

Men ansvaret hviler ikke bare på politikerne. Det lønnsoppgjøret som ble gjennomført våren 1998 ga alt for stor uttelling. LO-lederen ønsket å legge mer vekt på kompetansehevin g og etterutdanning og ta ut mindre i lønningsposen enn det nordmenn flest ønsket. Han ble overprøvd både av sine egne og andre faglige organisasjoner.

Hadde vi gjennomført et mer beskjedent lønnsoppgjør, ville det også ha forhindret en del av renteøkningen.

Å legge alt ansvar for renteøkningen bare på politikerne og andre samfunnstopper, er heller ikke riktig. De siste to årene har nordmenn flest vandret jevnt og trutt til sine banker og lånt penger. Vi nøyde oss ikke bare med store offentlige bevilgninger og betydelige lønnsøkninger. Vi lånte i tillegg.

Hadde vi oversett bankenes fristende tilbud om lån til lav rente, ville vi i dag ikke ha slitt med de samme lånene, til en langt høyere rente.

Noe å leve av

Så kan man spørre: hvorfor kan vi ikke bruke penger både offentlig og privat og i tillegg låne litt ekstra uten at det skal føre til høy rente?

Svaret er at det kan vi, og det har vi gjort før her i landet. Derfor vet vi at resultatet blir prisstigning og kostnadsøkninger som igjen fører til at vi ikke får solgt andre varer til utlandet enn olje. Når på toppen av det hele også inntektene fra oljen blir borte, er det ikke stort igjen å leve av. Vi kan som bekjent ikke leve av å klippe hverandre.

Det var for å stanse en fortsatt vekst i offentlig og privat forbruk at Norges Bank satte opp renta. Det ble gjort med fullt overlegg og med regjeringens velsignelse.

Det som ofte forvirrer er at renta knyttes til kronas verdi. Den lave kroneverdien er på mange måter et symptom på en økonomisk «sykdomstilstand». Kronas verdireduksjon skyldes de valg vi selv har gjort, enten det var kontantstøtte eller lønnstillegg. Nå brukes den lave verdien som et slags påskudd for å kunne holde et høyt rentenivå. Men det både sentralbank og regjering har som mål er å holde priser, lønninger og utlån under kontroll. Om nødvendig vil de også ta sjansen på økt arbeidsledighet for å få det til.

Men foreløpig er altså høy rente det viktigste virkemiddel.

(NTB)