Påske er for mange synonymt med ferie, skiturer og Kvikk Lunsj, men de fleste vet vel at denne kristne høytiden markerer Jesu Kristi «lidelse, død og oppstandelse». Alle har også fått med seg at datoen for påsken kan variere mye — faktisk over en måned — fra år til år.

Hvorfor er det slik?

Hva er det egentlig som avgjør hvilken dato påsken faller et gitt år? Svaret er en anelse innviklet.

Den tidligste påske Året 2008 var spesielt ved at påsken falt usedvanlig tidlig, nemlig allerede den 23. mars. Så tidlig hadde den ikke kommet siden 1913, og neste gang blir først i 2160. Men kan den falle enda tidligere?

I 2011 falt den derimot usedvanlig seint, den 24. april. Kan den komme enda seinere? Hvordan beregner man i det hele tatt når det er påske?

At reglene for bestemmelse av påsketidspunktet ikke er helt enkle, vil framgå av det følgende. Selv i dag er det ikke alltid helt opplagt hvordan disse skal fortolkes...

Den eldste påsketradisjon er den mosaiske, hvor det ble slaktet et offerlam på den 14. dag i nisan - årets første måned - som begynte på et ikke spesielt veldefinert tidspunkt om våren.

Fokuserte på oppstandelsen Siden den jødiske måned begynte ved nymåne, falt denne begivenheten alltid rundt fullmåne. Ifølge Johannesevangeliet fant korsfestelsen sted nettopp den 14. dagen i nisan, noe som gjør forbindelsen til Jesus i rollen som Guds lam forståelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I den tidlige kristne tradisjon ønsket man å holde en viss avstand til de jødiske festdagene, og man fokuserte i stedet på oppstandelsen. Den fant sted søndagen tre dager etter korsfestelsen.

Uansett påhvilte det de kirkelige autoriteter å tidfeste langfredag eller luna XIV («14. Luna»), som denne dagen rent kalendermessig kom til å hete på latin.

Problemer Fra det 3. århundre og framover ble de fleste kirkeretninger enige om at påsken skulle falle på den første søndagen etter 14. luna. Men det var et problem: Hva hvis 14. luna var en søndag?

For å enda en gang skille seg fra den jødiske festdagen ble det besluttet at påsken i så fall skulle utsettes til den følgende søndag. For sikkerhets skyld tok man også denne forhåndsregelen dersom 14. luna var en lørdag.

Etter denne regelen skal påsken falle på en av dagene i intervallet 16.—22. luna, begge dager inkludert. Dette intervallet kan komme når som helst om våren.

Romerne bestemte imidlertid at påsken ikke måtte falle etter feiringen av Roms grunnleggelse på Parilia-dagen den 21. april — de kristne måtte ikke bli tvunget til å faste på en verdslig festdag og dermed komme i motsetningsforhold til det romerske samfunn.

Hermed ble påsken i praksis løst fastsatt til den første måneden etter vårjevndøgn (ved vårjevndøgn, som inntreffer rundt 21. mars hvert år, krysser Sola himmelekvator fra sør mot nord, og på denne dagen er dag og natt like lange overalt på Jorda).

Påskeberegning Ifølge overleveringen besluttet man på det berømte kirkemøtet i Nikea i 325 e.Kr. å forenkle den tidligere praksis, slik at påsken skulle feires «på første søndag etter første fullmåne etter vårjevndøgn».

Det lød for så vidt greit, men hvordan denne regelen skulle uttrykkes i konkrete kalenderberegninger var alt annet enn opplagt, tatt i betraktning datidens mangelfulle kjennskap til Månens detaljerte oppførsel.

En enkel framgangsmåte anvender Metons syklus. I 432 f.Kr. gjorde den greske astronom Meton oppmerksom på at 235 måne-måneder (regnet fra nymåne til nymåne) varer 19 år. Etter 19 år faller altså fullmanen igjen på den samme rekke av datoer som tidligere.

For å identifisere et bestemt års plassering i denne 19-årssyklusen bruker man årene 1—19 e.Kr. som standard. Et hvilket som helst senere år vil fullmånemessig stemme overens med et av disse 19 årene, og dette årstallet kalles årets gyllentall.

Gyllentallet finner man enkelt ved å dividere det aktuelle årstallet med 19, bestemme resten av divisjonen, og så legge til 1. Eksempelvis har 2008 (som er lik 105 x 19 + 13) gyllentallet 14.

Baller på seg Denne enkle framgangsmåten ble benyttet av den katolske kirke fra det 7. århundre og fram til 1582, samt i det dansk-norske rike fram til 1699. Det er to grunner til at metoden trengte å revideres.

For det første hadde man problemet med vårjevndøgn og kalenderreformen, som innebar at den julianske kalender ble erstattet av den gregorianske i 1582. Den andre grunnen var at Metons 19-årsperiode ikke svarer til eksakt 19 år.

Hvis vi setter året til presis 365,25 dager (som i den julianske kalender), varer de 235 måneomløpene 19 år på nær cirka halvannen time. Det høres ikke så mye ut, men på de 1257 årene fra møtet i Nikea og til reformen i 1582 kommer det likevel opp i totalt fire dager.

Fullmånen falt altså i virkeligheten fire dager tidligere enn påskeberegningen gikk ut fra! Kombinasjonen av disse to feilene gjorde at påsken nærmest kun unntaksvis ble feiret ved fullmåne og at påske og pinse ble skjøvet vekk fra vårjevndøgn og nærmere sommeren.

Den gregorianske kalenderreformen Den gamle kalenderen, den julianske, klarte ikke «holde tritt» med Jordas bevegelse rundt Sola, og feilen ble verre og verre ettersom årtidene gikk. Pave Gregor XIII bestemte derfor i 1582 at den julianske kalenders siste dag skulle være torsdag 4. oktober, og denne skulle etterfølges av fredag 15. oktober for på den måte å komme i takt med Sola igjen.

Denne gregorianske kalenderreformen sørget for å rette den gamle påskeberegningsmetodens to store svakheter (det med vårjevndøgnet og Metons syklus): Vårjevndøgn ble flyttet tilbake til 21. mars som følge av de ti utelatte dagene i oktober 1582.

Og hver gang man hoppet over et av de gamle skuddårene skulle Månen settes inn én dag senere.

Problemet med den eksakte varigheten av Metons syklus ordnet man ved at fullmånedagen skulle flyttes en dag tidligere åtte ganger i løpet av 2500 år. Dette skjedde første gang i år 1800, da den manglende skuddårsdagen utlignet korreksjonen.

Det korrigeres deretter hvert 300. år syv ganger (årene 2100, 2400,..., 3900), og den åttende gangen (år 4300) først etter 400 år.

Fullmånedagen faller heretter tidligst 21. mars og senest 18. april. Astronomen Lilius, som er arkitekten bak den gregorianske kalender, innførte for øvrig spesialregler for korreksjonene i tilfellene der fullmånen nærmet seg 18. april, men disse detaljene gåes ikke inn på her.

Ikke over ennå Nettoresultatet av den gregorianske reform er altså at vårjevndøgn uendret regnes som 21. mars, og at fullmånedagen fortsatt bestemmes ut i fra en 19-årssyklus. Det er kun små korreksjoner til fullmånedagene med 100, 200 eller 300 års mellomrom.

Hvis man synes at ovenstående forklaring er innviklet, så er ikke forvirringen helt over ennå.

Den gregorianske kalender var diktert av paven og ble raskt innført i de katolske landene. Selv om de evangeliske kirker i Danmark Norge, Holland og Tyskland innførte den nye kalenderen, ville man ikke kopiere den nye pavelige påskeberegningen.

Alternativet ble at påsken skulle fastlegges ved astronomiske beregninger for de enkelte år. På den tiden var de astronomiske tabeller basert på observasjonene til den danske astronom Tycho Brahe, og derfor valgte man meridianen på øya Hven i Danmark når det skulle avgjøres hvilken dato fullmånen var på.

Dette varte imidlertid ikke så lenge. I år 1700 valgte man å følge den katolske påske (11. april), og første gang etter dette at de to metodene ga ulikt resultat var i 1724.

Da Johann Sebastian Bach uroppførte sitt store verk Johannespasjonen i Leipzig på langfredag samme år, var det ikke på den offisielle dagen, men derimot den astronomiske langfredag, som falt en uke tidligere (7. april).

Selv om Tyskland fulgte de astronomiske beregningene, holdt vi i Norge og Danmark påske samtidig med katolikkene. I 1744 feiret vi protestantisk påske 29. mars, mens katolikkene ventet en uke — til den 5. april.

1778 var igjen et år der de to metodene gav ulikt resultat, men innen da hadde man endelig besluttet å akseptere den gregorianske fullmåneberegning.

Tidligste, mest vanlige og seineste påsketidspunkt Den «gregorianske» påske kan komme på 35 ulike datoer, f.o.m. 22. mars t.o.m. 25. april.

Forrige gang den falt 22. mars var i 1818, og neste gang blir først i 2285. Påsken falt på den seinest mulige datoen, 25. april, i 1943, og neste slike tilfelle blir i 2038. Datoene for påsketidspunktet følger en syklus som gjentar seg hvert 5 700 000. år — eksakt.

19. april er den vanligste datoen (3,9 prosent av tilfellene).

God påske!

Artikkelforfatter Jan-Erik Ovaldsen er utdannet astronom ved Institutt for teoretisk astrofysikk på Universitetet i Oslo, og forfatter av blant annet boka «Himmelkalenderen 2012». Ovaldsen driver også nettstedet Himmelkalenderen.com.