Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Derfor lar Bush Iran være i fred

Sanksjonskrangel og krigen i Libanon hindrer militæraksjon.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

(Dagbladet.no): Den endeløse striden om Irans atomprogram ser på ingen måte ut til å få noen utgang med det første. Fristen Sikkerhetsrådets medlemmer hadde blitt enige om gikk ut i går.

Ikke overraskende kunne Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA) melde at Iran trosset FN-fristen og fortsatte med den kontroversielle anrikingen av uran - nøyaktig slik den frittalende presidenten i Teheran Mahmoud Ahmadinejad hadde varslet på forhånd.

Reaksjonen fra den hardeste Iran-kritikeren var ikke til å misforstå.

- Det er på tide at Iran gjør et valg, sa USAs president George W. Bush under en tale han holdt for veteraner i Salt Lake City.

- Vi har gjort vårt valg. Vi vil fortsette å arbeide med våre allierte for å finne en diplomatisk løsning, men det må bli konsekvenser for Irans unnvikenhet og vi kan ikke tillate Iran å utvikle atomvåpen, sa Bush.

Begrensede sanksjoner

Spørsmålene alle nå stiller seg er: Hva vil bli det neste skrittet i det diplomatiske spillet om Irans atomvåpenprogram? Og hvem vil i så fall ta det skrittet? Hvem spiller på lag med hvem? Og hvilke kort har de forskjellige aktørene på hånden?

Forsker ved Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) Henrik Thune svarer Dagbladet.no på noen av disse spørsmålene.

ATOMKRAFTVERK: På atomkraftverket i Bushehr anrikes uran. Det er det få som kan hindre Iran i. Foto: Scanpix
ATOMKRAFTVERK: På atomkraftverket i Bushehr anrikes uran. Det er det få som kan hindre Iran i. Foto: Scanpix Vis mer

- USA og Storbritannia har hele tiden truet med kollektive sanksjoner, det vil si FN-sanksjoner. Da snakker vi ikke om å innføre sanksjoner av den typen som rammet Irak med oljeembargo også videre, men mer målrettede og begrensede sanksjoner.

- For eksempel kan det dreie seg om stans i overføring av teknologi, svartelisting av enkelte personer i det iranske regimet, inskrenket reisetillatelse og den type sanksjonsmidler, sier Thune til Dagbladet.no.

Men selv sanksjoner av en slik begrenset karakter vil være vanskelig å få gjennomslag for blant Sikkerhetsrådets faste medlemmer. Russland og Kina står i veien.

- De to landene vil ikke ha sanksjoner i det hele tatt. De mener konflikten skal løses gjennom forhandlinger.

Ny koallisjon av villige

Amerikanernes svar på motvilligheten til å innføre FN-sanksjoner minner mye om det grepet som ble tatt før Irak-innvasjonen. USA finner seg allierte utenfor Sikkerhetsrådet.

- USA har kvittert Russlands og Kinas standpunkt med å si at de skal danne en koalisjon av villige som innfører sanksjoner mot Iran. Men selv med en slik koalisjon vil ikke USA kunne innføre mer enn begrensede sanksjoner.

Spørsmålet er imidlertid hvor mange som vil støtte opp om en slik USA-ledet koalisjon. NUPI-forsker Thune er redd det vil bli en fåtallig allianse.

image: Derfor lar Bush Iran være i fred

- Jeg tror ikke det er så mange som vil være med i en slik koalisjon. Ta Norge for eksempel, vi samarbeider tett med Iran om olje. Jeg tror neppe vi ville stilt oss bak USA-ledete sanksjoner.

Pragmatiske Iran

Men konflikten rundt Irans atomvåpenprogram dreier seg ikke bare om USA vil klare å skaffe seg allierte, som er villige til å sanksjonere mot Iran. Spørsmålet er hvor lurt det er av USA å presse Iran hardt.

- Sanksjonstrusselen fra USA er svak. USAs svake posisjon i Midtøsten og problemene i Irak, gjør at de trenger assistanse fra nettopp Iran.

Akkurat dette er iranerne veldig klar over. De vet at trusselen fra USA ikke er overhengende. Og de vet at risikoen for at USA angriper installasjoner på iransk jord er svært liten. Derfor er ordlyden krass og debattnivået høyt fra Irans side. De behersker også dette spillet, mener Thune.

- Selv om språket fra Irans ledere kan være nesten religiøst til tider, er de svært pragmatiske og realpolitisk gode i utenriksspørsmål. De vet at USA ikke har all makt å gå på og at sanksjonsfaren er liten. Dette er forklaringen på at Ahmadinejad kan gå så utrolig høyt ut.

Irans president Mahmoud Ahmadinejad har hele veien vært tydelig på at landet ikke har tenkt til å bøye av for kravene fra det internasjonale samfunnet om å stanse anrikingen av uran. Han holder fast ved at anrikingen kun går til engergiproduksjon, men få i det internasjonale samfunnet tror ham. Hvorfor ikke?

- Grunnen til at det internasjonale samfunnet ikke fester lit til forklaringen er at Iran holdt atomprogrammet skjult frem til 2002. Og problemet er at teknologien som frembringer energiproduksjon og atomvåpen er den samme.

Ikke støte fra seg

Men Thune understreker at makthaverne i Teheran ikke kan gå for langt i sine krasse utspill. Det finnes grenser for hvor lenge Russland og Kina vil stå på deres side i konflikten.

- De kan ikke spille så høyt over tid og gå ut like kraftig. De er nødt til å gi noe, hvis ikke risikerer de å skyve sine allierte fra seg og få hele det internasjonale samfunnet i mot seg.

Den enkle løsningen for å komme ut av den nåværende stillstanden i konflikten er også den vanskeligste. Partene må møtes og snakke sammen. Men skal det skje, må noen gi slipp på stoltheten sin. Det kan bli vanskelig.

- Noen må ta et skritt ned og ta initiativet til samtale. Iran har signalisert at de vil gå med på møter, men stiller som betingelse at samtaler om uran ikke er en forutsetning for at de skal sette seg ned ved forhandlingsbordet.

- Spørsmålet om direkte samtaler med Iran sitter også langt inne blant makthaverne i Washington. Det hele kommer an på om det er de ytterliggående eller moderate kreftene der som vinner frem.

Tid, tid, tid

Nettopp de ytterligående kreftene i Washington kan ha tapt oppslutning for sin harde linje og trussel om våpebruk overfor Iran på bakgrunn av Israels bombeaksjoner mot Hizbollah, skal vi tro avsløringene fra den amerikanske journalisten Seymour Hersh.

Hvordan dette kan henge sammen, har med at amerikanske militære visst nok skal ha betraktet planene om å slå ut Hizbollahs stillinger med presisjonsbombing som en test på om luftstyrker kunne angripe Irans atominstallasjoner.

Generalprøven var ikke den beste. Nå må tiden tas til hjelp.

- Vi må inn en ny runde av spillet. Helst komme til direkte forhandlinger. Dette vil ta tid, lang tid, sier Thune til Dagbladet.no.

<B>FORSVARER SIN RETT: </B> President Mahmoud Ahmadinejad sa senest i dag at «utvinning av fredelig atomenergi er vår åpenbare rett». Vi vil aldri gi slipp vår rett, sa han på fjernsyn in Maku i det nordvestlige Iran.
<B>FIKK KOMME:</B> Til tross for den harde ordlyden overfor regimet i Teheran ble tidligere president Mohammad Khatami ønsket velkommen på offisielt besøk i USA.
<B>PARA-MILITÆRE:</B> Basij kalles de para-militære kvinnegruppene som her demonstrerer til støtte for Irans atomprogram. Bildet er fra november 2005.
<B>GJØR OPP STATUS:</B> NUPI-forsker Henrik Thune svarer på noen av Dagbladet.nos spørsmål om atomkonflikten.
<B>ORDKRIG:</B> Det diplomatiske spillet om Irans atomprogram har hittil dreid seg også om en hard ordkrig mellom USAs president George W. Bush og hans presidentkollega Mahmoud Ahmadinejad.
<B>GIR IKKE OPP DIPLOMATIET:</B> Javier Solana snakket på vegne av EU-landene under ministermøtet i Lappeenranta, Finland i dag. Solana skal møte med Irans sjef for atomenergi i neste uke.