ÅPENHET: Sjefredaktør John Arne Markussen i Dagbladet skriver at åpenhet gir oss en helt nødvendig mulighet til å diskutere hvordan vårt økonomiske system fungerer.
Foto: Lars Eivind Bones / Dagbladet
ÅPENHET: Sjefredaktør John Arne Markussen i Dagbladet skriver at åpenhet gir oss en helt nødvendig mulighet til å diskutere hvordan vårt økonomiske system fungerer. Foto: Lars Eivind Bones / DagbladetVis mer

Derfor publiserer vi skattelistene

Skatt er ingen privatsak. Det er hovedbegrunnelsen for at vi publiserer skattelister.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Informasjon om inntekts- og skatteforhold er et sentralt og helt avgjørende premiss for samfunnsdebatten. Åpenhet gir oss en helt nødvendig mulighet til å diskutere hvordan vårt økonomiske system fungerer, hvordan inntekts- og skatteutviklingen er. Det gir innblikk i fordelingspolitikk, verdien på fellesgoder og sosiale og geopolitiske forhold.

Den nye regjeringen vil begrense medienes adgang til offentlige skattelister. Det bør den avstå fra. Spesielt Høyre bør ha forutsetninger for å forstå verdien av åpenhet også om disse spørsmål. Norge har en historisk god og lang tradisjon for offentlighet rundt skattesystemet, og hva enkeltpersoner og grupper bidrar med til fellesskapet.

Enhver innskrenking av mulighetene til å drive journalistisk virksomhet basert på skattelistene er en undergraving av offentlighetsprinsippet på et av samfunnets viktigste områder.

Når det er sagt: Vi i mediene må finne oss i debatt om hvordan vi benytter informasjonen, og i hvilket omfang. Oppstillingene er såkalt godt stoff. Det vet vi. Og vi skal være ærlige nok til å vedgå at underholdningspreget noen ganger kan ha blitt i overkant påtrengende. Men slike utslag gir ikke politikerne rett til å være smaksdommere. Det er vi i mediene som må forvalte redigeringsansvaret.

Når politikere fra den nye regjeringen snakker om skattelister er ordbruken preget av moralsk forargelse over "underholdning", "snoking", "kikkermentalitet", og "grafsing i privatlivet". Det kan man godt mene, men det står fast at hva hver enkelt av oss har i inntekt, og hva vi betaler i skatt, er det viktigste premisset for å kunne føre en offentlig samtale om finansiering av velferdsstaten, skattesystem og skattettenivå.

Det er for eksempel lett å fastslå at vi mediefolk tilhører en gruppe som tjener bra sammenliknet med mange andre bransjer. Det samme kan man si om norske fotballspillere — alder og prestasjoner tatt i betraktning. Og hva med kulturarbeidere? Og lærere? De langt fleste innen norsk kulturliv tjener dårlig, og mange vil hevde at nettopp lærere - og omsorgsarbeidere - burde avlønnes bedre. Samtidig ser vi at pengeflyttere av ulikt kaliber finnes i den andre enden av skalaen — sammen med for eksempel forretningsadvokater og kommunikasjonsrådgivere med timelønn på mellom tre og fem tusen kroner.

Hva ulike grupper og individer tjener og bidrar med til fellesskapet har vært offentlig informasjon i Norge helt tilbake til 1800-tallet. Ligningsprotokollen ble lagt ut til gjennomsyn for at du skulle sjekke om opplysningene var riktige, og ingen kunne egentlig kontrollere om du kastet et blikk på naboens ligning i samme omgang.  Protokollen var et kontrollinstrument.

Innsyn har vært — og er - en viktig forutsetning for at folk skal kunne ha tillit til skattesystemet. Også pressens tilgang til skattelistene, og muligheten til å drive kritisk journalistikk rundt disse, har blitt sett på som vesentlig av både politikere og folk flest. Det er ikke uten grunn at Kapitals liste over de 400 rikeste i Norge hver høst er en begivenhet som i seg selv utløser flere journalistiske prosjekter.

Politikere bør også være opptatt av at offentlige skattelister bidrar til systemets legitimitet. Det er grunn til å tro at åpenhet har en forebyggende effekt mot svart økonomi — og korrupsjon.