Derfor roper de på Jens

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Thorbjørn Jagland gikk fra makten høsten 1997 fordi partiet var nedslitt av regjeringsansvar og et stadig mer uregjerlig parlamentarisk grunnlag. Etter to år i opposisjon slites partiet av avmakt.

Når Ap-ordførerne krever lederdebatt, er det like mye i frustrasjon over et parti på sidelinjen som over Jaglands kommunikasjonsevner.

Hamar 1. mai 1999: Arbeiderpartiets leder Thorbjørn Jagland taler i det tradisjonelle røde fylkets hovedstad. Der kom han med et uferdig skatteutspill.

Men det er industriherren og ironisk nok Jaglands venn Jens P. Heyerdahls tale på Løkken som huskes.

- Hva forteller det at Jens P. Heyerdahl og de andre partiene er langt mer markerte på en slik dag? Det forteller noe om den uheldige politiske situasjon Arbeiderpartiet har havnet i. Det har verken regjeringsmakt eller en viktig opposisjonsrolle, sier en sentral Ap-kilde.

Når Ap-ordførere i hopetall nå står fram og krever lederskifte, er det ikke bare på grunn av hans manglende tv-sjarm og fomlete form. Kritikken er også en reaksjon på de veivalg Ap har gjort under Jaglands ledelse.

Jagland blir gjerne omtalt som en stor strateg. Men mange av hans grep har vært mislykte.

  • Som statsminister fikk han særdeles mange problemer i fanget. Ett del av dem var selvforskyldt, først og fremst i valg av medarbeidere i regjeringen. Han var ikke heldig med håndteringen av Furre-saken, der han måtte ofre en av regjeringens mest rutinerte statsråder, Grete Faremo. Våren 1997 rotet han til Ap's mangeårige strategi for å få bygd gasskraftverk i Norge.
  • Det som har vist seg å være mest skjebnesvangert, er Jaglands berømte ultimatum om 36,9 prosent oppslutning ved stortingsvalget i 1997.

Å sette en grense skulle virke mobiliserende i valgkampen. Men å binde seg til et resultat på desimalen var aldri noen vedtatt strategi, den ble satt av Jagland alene. Jagland nådde ikke målet og ga fra seg regjeringsmakten.

  • Jagland mente at sentrumspartiene ikke ville klare å styre særlig lenge. Men der tok Jagland feil. Takket være Jaglands avgang har sentrumspartiene fått vise styringsevne.
  • Sommeren og høsten 1998 holdt Jagland svoveltaler mot regjeringen. Han hevdet at Bondeviks styre var en fare for hus og hjem. Selv om det var klare krisetegn i norsk økonomi, slo Jaglands spådommer ikke til. Slik svekket Jagland sin troverdighet hos velgerne.
  • Høsten 1998 var Jagland villig til å inngå budsjettforlik med Høyre. At Ap skulle gå inn og sørge for å gi landet et budsjett, var det enighet om i partiets organer. Men Jagland gjorde en taktisk blunder da han avslørte at han var på regjeringsjakt. Dermed ga sentrumspartiene umiddelbart etter for Høyres null-skattekrav. Frieriet ble en flopp.

Tilliten til Jagland hos sentrumspartiene - som Jagland vil samarbeide med - ble kraftig svekket.

  • Da Ap ga fra seg regjeringsmakt, skulle partiet fornyes etter mangeårig regjeringsslitasje. Men to år i opposisjon mot en særdeles svak sentrumsregjering har så langt ikke gitt flere Ap-velgere.
  • Det grasrotpolitikerne og store deler av fagbevegelsen forventer nå, er at partiet sikrer seg innflytelse på statsbudsjettet. Her har kontantstøtten stått i veien, og ser ut til å gjøre det i høst også. I så fall vil landets største parti også i sitt tredje opposisjonsår på Stortinget se på at landet drives til høyre. Det kan bli skjebnesvangert for Jagland.

I sommer publiserte Aftenposten en undersøkelse som viste at Jens Stoltenberg for første gang var mer populær blant Ap-velgere enn Jagland. Men når det nå ropes etter Jens Stoltenberg, er det ikke fordi han representerer en annen politikk.

Gros tidligere yndling har imidlertid det Jagland mangler av tv-rutine, talegaver og sjarme. Hans evne til å virke glødende engasjert, hans slagferdighet og kjappe retorikk er på mange måter motsatsen til trauste Jagland. Men så har heller ikke Jens Stoltenberg vært nødt til å ta de tunge takene for partiet så langt.

Stoltenberg blir av mange karakterisert som en godværspolitiker som skygger unna vanskelige konflikter. Jagland har på sin side en egen evne til å rote seg inn i konflikter.

I motsetning til Stoltenberg har Jagland skaffet seg bred erfaring i å være upopulær. Det kan være en veldig god erfaring å ha med seg dersom man seinere får anledning til å flyte oppover på en popularitetsbølge. Spørsmålet er om partiet tror han er den beste til å skaffe partiet økt oppslutning og et sterkere styringsgrunnlag i Stortinget.

Neste høst er det landsmøte. Da kan tida være forbi for Arbeiderpartiets leder.

MISLIKER: Både partileder Thorbjørn Jagland og nestleder Jens Stoltenberg svarer med stor ulyst på spørsmål om kritikken som nå kommer fra en rekke Ap-ordførere. Jens Stoltenberg var i går på valgturne i Trøndelag.