Derfor ville Gro ha Jens

For første gang bekrefter Gro Harlem Brundtland at hun tvilte sterkt på Thorbjørn Jaglands evner til å bli partileder i 1992. Hun hadde langt større tro på Jens Stoltenberg.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I sin siste bok tegner hun et lite flatterende bilde av Jagland:

- Jeg var urolig for hans evne til å kommunisere og markedsføre partiet og politikken, men han har gjort dette bedre enn jeg var redd for den gang, sier Gro. I boka tegner hun et bilde at Jagland som nølende og vegrende ved flere viktige anledninger. Dette er Gros kritikk av ham:

  • Gro tvilte på om Jagland var den beste til å overta som partileder da hun selv måtte trekke seg på landsmøtet i 1992.

I boka heter det:

«Samtidig var det faktisk slik at da Thorbjørn dagen før spurte meg rett ut om hvorfor jeg var forbeholden og ikke gav ham min aktive støtte, svarte jeg ham som sant var. Jeg mente han hadde mange gode egenskaper og hadde gjort en god jobb som partisekretær. Likevel følte jeg et usikkerhetsmoment hos meg. Dette var områder der Jens Stoltenberg gjennom radio og fjernsyn klart hadde vist hvilke evner han hadde. Jeg syntes jeg måtte svare åpent på et så direkte spørsmål da Thorbjørn spurte meg, men jeg sa det ikke til noen andre.»

- Personlig art

Da Gro på pressekonferansen i går ble spurt om hva uroen bygde på, ga hun følgende svar:

- Det har med egenskaper av personlig art å gjøre. Det er viktig å ha evner til å ha kontakt med mange mennesker, og at personene rundt vet hva man står for. Det er forferdelig viktig at de man jobber sammen med aldri er i tvil om hvor de har deg.

Artikkelen fortsetter under annonsen

  • Gro kritiserer Jagland for å gi inntrykk av at hun satt som statsminister lengst mulig etter partilederskiftet ved uttalelsen «Gro fortsetter som statsminister så lenge hun har lyst og vil».

Det ville ikke Gro ha sittende på seg.

I boka skriver Gro:

«Det var en uttalelse jeg ikke likte. Nei, tenkte jeg, slik er det ikke. Jeg fortsetter som statsminister så lenge det er den beste løsningen.»

Hun tolket Jaglands uttalelse som tegn på at han var utålmodig etter å ta over. Noe seinere sa hun til Jagland at det var opp til ham å foreta en samlet vurdering. Men Jagland meldte tilbake at hun selv måtte ta initiativet til et skifte. Sommeren 1996 samtalte de om hvordan dette skulle skje.

Statsrådserfaring

  • Gro mener Jagland burde skaffet seg statsrådserfaring før han ble statsminister. Hun tilbød ham jobben som utenriksminister etter Johan Jørgen Holst.
  • Hun slakter Jaglands innsats under valgdramaet på landsmøtet i 1987 der hun selv måtte på talerstolen og nærmest redde landsmøtet fra kaos. Valgkomiteens forslag på to nestledere, Gunnar Berge og Thorbjørn Berntsen, sto i fare for å lide nederlag.

«Han ville ha egnet seg med sin bakgrunn og sine interesser. Enda viktigere mente jeg at det var at han trengte regjeringserfaring.»

Men Jagland takket nei. Han ville være parlamentarisk leder i Stortinget.

Måtte kjempes

Hun skriver:

«Øverst ved bordet der vi i partiledelsen satt, forsto vi at det nå måtte kjempes. Det var naturlig at Thorbjørn Jagland måtte ta ordet som partiets sekretær og støtte valgkomiteens arbeid og innstilling. Men det var tydelig at det var en oppgave Thorbjørn ikke likte. Han var lite komfortabel med jobben. Så ble det da heller ikke særlig vellykket. Jeg lyttet åndeløst. Hjertet sank i meg. Jeg forberedte meg mentalt på å kaste meg inn i debatten.»

  • Hun kritiserer Jagland for å gå på tvers av partiets EØS-strategi ved, uten forvarsel, å gi ut boka «Min europeiske drøm». Boka som ikke levnet særlig tvil om Jaglands EU-ja skapte inntrykk i partiet av at partiet hadde tatt stilling til medlemskapsspørsmålet.