Desperat i Venstre

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Venstre vil skifte ut veteranen Lars Sponheim med nykomlingen Olaf Thommessen. Valgkomiteen er i utgangspunktet innstilt på å kaste partilederen. Han har ikke engang støtte i sitt eget fylkeslag i Hordaland. Misnøyen med Sponheim har vokst de siste åra, til tross for at partilederen var avgjørende for dannelsen av sentrumsregjeringen og dermed for å skaffe Venstre en posisjon i norsk politikk som overhodet ikke står i forhold til partiets størrelse.

I Venstre er man likevel misfornøyd med at Sponheim ikke har klart å øke velgeroppslutningen ved de siste valgene. Kritikken går ikke minst på Sponheims lederstil. Han får ros for sin innsats som statsråd, men som partileder beskrives han som arrogant og egenrådig uten evne til å lytte til grasrota i Venstre. Arbeidet i regjeringen har gått på bekostning av partiet uten at det har gitt uttelling i meningsmålingene.

Det er ingenting å si på at Venstre er frustrert over manglende oppslutning. Sponheim, som ga partiet «livet i gave» for åtte år siden, har hatt suksess som Kjell Magne Bondeviks makker og brubygger i to regjeringer, men har ikke kommet nærmere å definere Venstres rolle i norsk politikk enn det. Når Ap's vanskjebne de seinere åra diskuteres, trekkes typisk nok parallellen til Venstre, alle sentrumpartiers mor. Ettersom andre har tatt over partiets saker, er Venstre blitt overflødig som politisk kraft. Tilbake står partiet med en vassen sosialliberal profil, som best kjennetegnes ved at Venstre liker å ta æren for den borgerlige regjeringens politiske kompromisser.

Det er dristig å tro at en amatørpolitiker fra næringslivet kan snu utviklingen. Men det sier noe om manglende lederskap når partiet ikke har mer erfarne kandidater enn Olaf Thommessen og likevel er desperat nok til å prøve. Lederkrisen i Venstre skaper dessuten hodebry for Bondevik, som gjerne vil beholde Sponheim og nødig vil ha en førstereisgutt i sitt indre kabinett. Slik sett kan Venstre fortsatt skryte av å spille en sentral rolle i norsk politikk. Men det skyldes personalbehandling, ikke politikk.