Desperat kamp

Streiken i Akademikernes Fellesorganisasjon er et opprør og en dødskamp. Organisasjonen vil demonstrere at forhandlingssystemet i Norge er udemokratisk og urettferdig. Men hovedsammenslutningen spiller med sitt eget liv som innsats. Arbeidsgivere og konkurrerende organisasjoner kan uten fare bivåne det hele med fryd.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon
  • Svakheten ved streik i offentlig sektor er at den bare rammer publikum, som naturlig nok blir rasende på de streikende. Det er et faktum som politikere og forhandlere på arbeidsgiversiden utnytter gjennom hele forhandlingsprosessen. De kan bare vente med dødsstøtet til den skadde tyr tumler blødende rundt på arenaen, blind av raseri og uten angrepsevne.
  • De ansatte må utkjempe slaget på forhånd gjennom en kamp om opinionen. De må levere dokumentasjon som viser skjevhet og urettferdighet for å vekke harme. Skal de gjøre seg forhåpninger om et lønnstillegg som monner, må publikum mene at det er riktig, ja nærmest overmodent og presserende.
  • AFs problem er at arbeidsgiverne nå har gitt så de kjenner det. De har gitt så mye at norsk økonomi koker. De har strukket seg et helt lønnsoppgjør lenger enn de selv mente var tilrådelig. Selv om lærerne og sykepleierne ikke fikk mest, så får de likevel mye.
  • Regjeringen og riksmeklingsmannen har møtt AFs historiske vrede med et historisk tilbud. Men AF takker nei. For dem er dette ikke godt nok. I stedet klager de på vertskapet og hovmesteren fordi de ikke fikk mest. Det kan de isolert sett ha gode grunner for. Men det er dårlig psykologi. Sympati blir erstattet med irritasjon.
  • Dette har alle profesjonelle spillere i forhandlingssystemet kunnet forutse. Også AFs folk. Likevel velger de en kamp de er nødt til å tape. Jo mer de kjemper, desto mer åpenbar blir utgangen på det hele - tvungen lønnsnemnd. Eller en lite ærefull retrett for de grupper som ikke måtte representere fare for liv og helse.
  • I første fase virker streiken mobiliserende. Man samler seg i rettferdig kamp mot en ytre fiende. Organisasjonen får oppmerksomhet. Streikens virkninger på publikum er godt stoff for mediene. Paradoksalt nok frykter Norsk Lærerlags ledelse, som anbefalte resultatet på det varmeste, at deres medlemmer skal si nei til resultatet. Så melder tvilen seg. Flygelederne, som nå lammer all flytrafikk, legger ikke skjul på at de misliker å bli brukt. Vel vitende om at folk ikke har stor sympati med streikende lønnsadel. Andre er engstelige for at AF skal forspille muligheten til å bli med på lønnsoppgjørets viktige andreomgang; de såkalte justeringsforhandlingene med over en milliard kroner i potten.
  • Dagbladet skrev på denne plass i vinter at lærere og sykepleiere like godt kunne overlate lønnsforhandlingene til Bondeviks verdikommisjon. Denne våren og forsommeren har i hvert fall bekreftet at AF trenger hjelp. Men for øyeblikket skyver organisasjonen de fleste fra seg.

Når det store flertallet har sagt ja til tilbudet, på den betingelse at ingen andre skal få mer, kan de streikende holde på til jul uten å få fem øre mer. Slik er spillereglene.

I år har AF klart dette, med god hjelp fra grådige næringslivsledere. Meningsmålingene ved påsketider var entydige: Lærere og sykepleiere bør få mest. Politikerne var også velvillige i sine uttalelser. Så løsslupne var de at arbeids- og administrasjonsminister Eldbjørg Løwer ba sine statsrådskolleger tie stille og ikke erklære sympati med enkeltgrupper før oppgjøret.