Destillert ondskap

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

-  Jeg vil ikke dø, jeg vil ikke dø, skrek den sørkoreanske forretningsmannen Kim Sun-il. Han ble tatt som gissel i Irak. I går ble det offentliggjort at han er henrettet. TV-bildene av mannens dødsangst, og bønn til koreanske soldater om å forlate Irak, er vist igjen og igjen i alle verdens hjørner. Akkurat slik gisseltakerne ønsket seg. Og gisseltakerne, knyttet til al-Qaida-nettverket, er de samme som halshogde amerikaneren Nick Berg for en måned siden. Alt sammen filmet og distribuert til verdens TV-tittere.

Det er tatt mange gisler i Irak, og slett ikke bare vestlige gisler. Mange arabiske statsborgere er også tatt; sist en egyptisk lastebilsjåfør for noen dager siden. Fellesnevneren for de aller fleste er at de jobber for okkupasjonsmyndighetene. Eller de mistenkes for å gjøre det. Ofte er gisseltakerne nasjonale motstandsgrupper uten forbindelser til internasjonale terrornettverk, og aksjonene når sjelden fram til Vestens TV-skjermer. Men det gjelder ikke Kim Sun-ils skjebne.

Bestialsk terror mot mennesker, spilt inn og distribuert for å skremme, representerer en form for destillert ondskap som al-Qaida-nettverket har gjort til sitt varemerke. Og hver gang det skjer, brukes en fri internasjonal presse og et fritt Internett til å formidle ondskapen. Og det virker. Sjokkerte sørkoreanere setter sin regjering under press. Ekstremistene viser igjen at bestialsk terror er effektivt. Samtidig brytes nye mentale barrierer. Terskelen for å utføre nye grusomheter senkes, og det hele får noe normalt over seg. På samme måte som TV-bildene av flyene som styrtet inn i World Trade Center, har mistet sin sjokkerende kraft, for lenge siden.

Naiv og kunnskapsarrogant amerikansk politikk forklarer mye av dagens vold i Irak, men ikke den formen for ekstremisme som al-Qaida-nettverket representerer. Det er et tragisk faktum at okkupasjon av Irak har gitt ekstremister nytt spillerom i Midtøsten. Samtidig kan ingen okkupasjon unnskylde den formen for bestialitet som kringkastet dødsangst og henrettelser representerer. Det kan ikke, og skal ikke, aksepteres. Men dagens okkuperte Irak preges dessverre av alt annet enn den ydmykheten og kløkten, og det menneskelige engasjementet, som en effektiv kamp mot ekstremisme krever.