Det è Frode d' è som er hjernen i D.D.E.

Banalitet er en kunstform. NAMSOS (Dagbladet): Elsket av folket - hatet av kritikerne. Det er virkeligheten for Namsos-fenomenet D.D.E. Nå bryter bandets hjerne Frode Viken (41) tausheten. - Banalitet er en kunstform, fastslår mannen som har skrevet samtlige D.D.E.-hits de siste åra. «Det går likar no» skrev han på en dass i Bodø!

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Jeg hadde grubla på låta i seks år. Plutselig kom den til meg i garderoben etter et Bodø Glimt-show. Da var det bare å stikke på do og gjøre den ferdig. Jeg visste jeg hadde en kjempehit. En deilig følelse, konkluderer D.D.E.s kreative mann. I skyggen av frontmann og damefavoritt Bjarne Brøndbo sitter gitarist Viken og pønsker ut låtene som har gjort D.D.E. til Norges mest populære band med et platesalg på over 400 000 de siste tre åra.

Usannsynlig

Det norske musikkåret 1996 vil for ettertida bli huska for to ting: Alle platene som ingen ville ha, og D.D.E. som gikk rett til himmels.

- Året har vært helt usannsynlig for oss, sier Frode Viken og rister på huet i stua hjemme i Namsos. I løpet av året er han blitt mangemillionær takket være D.D.E.-suksessen.

Helt siden Viken starta å spille i band som 15-åring, har han satt seg fore å nå til topps.

- Jeg var en storkjefta guttunge som skrøt av at jeg en dag skulle bli berømt. Det tok 23 år før det skjedde noe, men da skjedde det også til gagns, smiler Viken. Etter å ha vært med i Prudence i to uker og gitt ut to plater med bandet Rollaug uten nevneverdig suksess, trommet han sammen et nytt band i 1984. De tok navnet After Dark og satset på dansemusikk.

- Fra første stund sa jeg til de andre gutta i bandet at vi skulle bli norgesberømte, forteller Viken. Han leste også opp en annen lekse for bandkompisene.

- Jeg forlangte at ingen andre enn meg skulle skrive låter i bandet. Du skjønner, jeg har en usvikelig tro på meg sjøl, sier Viken .

Bygdetullinger

Et drøyt tiår etter starten har det gått slik Frode spådde den gangen på øvingslokalet. Etter å ha byttet navn til D.D.E. har trønderbandet oppnådd en popularitet som vi må helt tilbake til Åge Aleksandersens storhetstid på midten av 80-tallet for å finne maken til her til lands.

- Da vi starta opp skjønte vi kjapt at vi ikke kunne stole på noen utafor Namsos.

Ingen bransjefolk i Oslo bryr seg vel om hva en gjeng bygdetullinger i Nord-Trøndelag holder på med. Så vi har stolt på egne krefter. Jeg har skrevet låtene, Bosse (keyboardist Bård Jørgen Iversen) har tatt seg av økonomien, Terje (Tranaas, keyboard) har hatt ansvaret for teknikken, Eivind (Berre, bass) er layout- og covermann, mens Bjarne har denne magiske menneskekontakten. Dette har gjort susen, påpeker han. Parallelt med megasuksessen har D.D.E. opplevd en helt enestående forakt fra den norske kritikerstanden.

Lettvint

- Journalistene har mistet helt kontakten med folket. Det viser den behandlingen vi har fått, fnyser Viken. D.D.E. blir nærmest partert hver gang de kommer ut med plate. «Pinlig folkelig» er en frase som går igjen.

- Det irriterer meg noe grønnjævlig når Dagbladets anmelder skriver i sin anmeldelse av «Det går likar no» at musikken vår er lettvint. Hvordan går det an å si noe sånt når jeg har brukt seks år på å tenke ut plottet til «Det går likar no», raser Viken.

- Heldigvis er det ingen som klarer å ødelegge for oss. Verken Akersgatas tvangsurbane linje eller P3s forsøk på å hjernevaske ungdommen med euro-disco stopper oss, tordner D.D.E.s sterke mann.

Viken tror mye av hemmeligheten bak D.D.E.s suksess ligger i tekstene.

- De er om og for folk. Se på «Rompa mi» (som Idar Lind har skrevet teksten til). Låta er jo et scoop! Folk står på julebord, vifter med rævva og synger «Rompa mi». Det er bare stort, jubler Viken, og fortsetter.

- Banalitet er en kunstform. Se på Picasso. Han malte som en unge. Han hadde fått i gave å lage enkle ting. Glimrende! Poenget er å slette ut alle dogmene og alle voksengreiene. Da sitter man igjen med det helt simplistiske, og det er det som funker, sier Viken. Ng. var karakteren som pleide å dukke opp når sagbruksarbeidersønnen hadde norsk på skolen.

Brutalt

- Etter alle de elleville konsertene vi har hatt og det lasset med plater vi har solgt, er det fortsatt låtskrivingen som er det største for meg. I den prosessen ligger det optimal personlig nytelse for meg.

Når en ny låt dukker opp kan jeg få frysninger på ryggen og grine en skvett. Akkurat der og da er jeg best i verden. Så stort er det når jeg får til låter som «Vinsjan på kaia», «E6», «Rompa mi» og «Det går likar no». Men konsertene er såklart ikke å forakte de heller. Når det står 15 000 på Momarken og synger «E6» kan man ikke bli annet enn rørt. Og det kan oppleves rimelig brutalt når folk i Selbu hyler så fælt at vi sitter i garderoben og holder på å få nervesammenbrudd.

I 1997 skal Frode og de andre D.D.E.-gutta ta det rolig. Det blir en del turnering fra mai og utover, men plate må fansen vente til 1998 før de får. Men før vi slipper Frode Viken og Namsos for denne gang er det et sentralt spørsmål som må stilles: Hva slags forhold har han til uttrykket harry?

- He, he. Kjerringa sier jeg er harry, smiler han lurt ...