Det alternative behovet

Dypt forankrede fenomener i den folkelige kultur som alternative helbredelsesmetoder har tidligere ikke vært noe særlig urovekkende fenomen. De kloke koner og håndspåleggere betød ingen trussel mot folkehelsa eller autoriteten til den vitenskapsbaserte medisinen. Folkemedisin og skolemedisin eksisterte side ved side med gjensidig respekt og forståelse. Utvekster fantes, men loven ble respektert og toleransen ble bevart.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I dag er det annerledes.

I våre dager da stadig flere reagerer på en usikker, komplisert og fargeløs eksistens med å hengi seg til okkultisme og mystikk, svekkes samtidig troen på vitenskapens evne til å tilrettelegge en bedre verden.

Det som ikke forståes, oppfattes av noen som truende, av andre som autoritært og av atter andre som provoserende.

De tomrom som oppstår som følge av sekularisering, verdiavflatning og normløshet søker mange å fylle opp med alt mulig fra sensuelle kroppspleiemetoder til «religion-light» og healing som åndelige erstatningsingredienser. Mange blir fiendtlige og avmektige overfor teknikk og vitenskap.

De «alternative» strømninger omfatter ikke bare medisin; det søkes tydeligvis etter alternativer til det meste: alternativ tenkning, alternativ vitenskap og alternativt univers.

I de senere år har «alternativ» sykdomsbehandling fått en utbredelse vi knapt har sett tidligere. Den er blitt stadig sterkere kommersialisert, og det er også nytt at et økende antall autoriserte leger og andre helsearbeidere etablerer seg i tidligere ukjente dobbeltroller. Det omsettes trolig tjenester for nær milliardbeløp, og presset på offentlige godkjenningsordninger og offentlig støtte øker stadig.

Trygdevesenet får stadig krav om dekning av utgifter til «behandling» som ligger langt utenfor folketrygdens hjemler. Omsetningen av «naturpreparater» og andre healinghjelpemidler er blitt et omfattende og lukrativt marked, som stadig volder bekymringer for Helsetilsynet og Forbrukerrådet.

Den type helseproblemer som vanligvis er gjenstand for alternativ behandling er imidlertid begrensede og utgjør hovedsakelig psykosomatiske eller lettere psykiatriske tilfeller. Det er her virkningene sees best. «Alternativ kirurgi» blir heldigvis ennå ikke praktisert.

Noe av forvirringens mangfold ble klart demonstrert på den nylig avholdte Alternative messe, et marked i fantasi, markedspsykologi, teknisk illusjonisme, og appell til det muntre og til det tragiske. Magnetfelt, krystaller og pyramider, misteltein, indonesisk massasje og astrologi skader neppe noen. Men det kan også skje at ulykkelige og plagede mennesker rettsløse blir overlatt til humbugmakere og overtro og utsatt for betydelig risiko, skuffelser og økonomiske oppofringer. Selv om mange av tilbudene isolert sett er ufarlige for friske mennesker, vet vi at de kan forvolde skader. De største farer synes å ligge i at pasienter unndrar seg annen og livsviktig medisinsk behandling.

Troen på metoders og ideers ufeilbarlighet kan bli så sterk at den gir seg voldsomme uttrykk hos tvilerne, særlig når disse kommer fra den etablerte vitenskaps verden.

«Intet hat er så voldsomt som uvitenhetens hat mot vitenskapen,» sa Galileo Galilei.

Negative resultater av vitenskapelige forsøk tillegges ingen betydning i de troendes rekker. Da mistenkeliggjøres «vitenskapsetablissementet», «skolemedisinen» og den «positivistiske metode» som foreldet og uegnet.

Likevel er vi nødt til å ta krav og ønsker om full vitenskapelig belysning av alternativ behandling på alvor. Det vil iallfall kunne bidra til å overbevise tvilere, og kundene vil stå ganske annerledes sterkt i forholdet til rettsvesenet. De seriøse alternativutøvere vil få arbeidsro og vårt helsevesen beholde sin autoritet.

Dypest sett kan det se ut som om hangen til mystisisme, dragen mot det uforklarlige og okkulte bunner i et håp om at det også finnes gode krefter som ligger utenfor det som de allvitende, autoritære vitenskapskrefter håndterer. Innerst inne gir noen også uttrykk for et etterlengtet autoritetsopprør og motvilje mot å bli styrt av naturvitenskapens, logikkens og teknologiens lover og mønstre. Å kunne bestemme over sin egen helse og kropp og sitt levevis er et allmenmenneskelig behov som ikke så lett blir tilfredsstilt i det rasjonelle, teknologisk pregede, helseorienterte samfunn.

Helseplager er også i våre dager mer enn før koblet til eksistensielle problemer, og sykeligheten i befolkningen er blitt sterkere preget av aktuelle kulturtrekk, normer og verdier enn tidligere.

Viktige deler av den såkalte alternative helbredelseskunst bygger på folketro og tradisjoner, og omfatter andre aspekter enn pseudovitenskap og kommersialisert kvasimedisin. Det er derfor neppe ønskelig eller mulig hverken å regelfeste eller motarbeide disse dypt kulturforankrede fenomener. Den helbredende kraft ved religiøs tro er også et urokkelig og for mange et verdifullt fenomen. Det er Kirkens og de seriøse religiøse samfunns sak å strukturere disse retninger og deres ytringsformer, ikke lovgivere eller alternative mystikeres sak - .

Ingen vil heller kunne benekte at alternativ behandling kan vise seg svært virkningsfull i mange tilfeller. Slik virkning blir ofte tillagt uforklarlige krefter. Vi kan heller ikke vente at folk flest skal ha noen forståelse for mekanismene ved forventningseffekter eller de omfattende fysiologiske reaksjoner som utløses ved uvanlige sinnsopplevelser. De vegetativt-nervøse og humorale mekanismer som setter kroppens «selvhelbredende» krefter i sving, er nok til en viss grad kjent, men ennå lite utforskede.

Seriøse alternativpraktikere har gode kunnskaper om menneskesinnet og erfaringer om sammenhengen mellom kropp og sjel. Evnen til kontakt og tillit er verdifulle forutsetninger for å kunne yte hjelp til de mange med diffuse hverdagslige plager og eksistensielt betingede helseproblemer. Det er derfor ingen grunn til å redusere en slik virkning til noe som «bare» er psykisk betinget. Fordommene mot psykisk betingede årsaker til og forklaringer på mange sykdomsfenomener er fortsatt sterkt utbredt blant leg og lærd.

Grensene mellom «alternativ medisin», «skolemedisin», folkemedisin og religiøs healing er uskarpe. Alt er ikke like godt vitenskapelig dokumentert i «skolemedisinen» heller. En viss tilbakeholdenhet er derfor også ønskelig i det etablerte vitenskapsorienterte miljøet og i byråkratiet når det gjelder ekstreme krav om formell dokumentasjon.

Nåværende lovverk er imidlertid foreldet og utilstrekkelig. Lovgiverne står i dag i et dilemma mellom politiske hensyn, folkebevegelser, vitenskap og rettslig vern mot overgrep og utnyttelse.

Spørsmålet om registreringsplikt for alle som åpent og seriøst utfører alternativ behandling er under overveielse. Dette behøver ikke bety «autorisasjon», men vil kunne være en sikkerhet for at tilsyn kan utøves, lovbestemt forsikringsordning innføres, journaler føres, regnskapsplikt pålegges som for andre næringsdrivende. Metoder som kan brukes og sykdommer som kan behandles, må spesifiseres. Krav om kvalitetskontroll og meldeplikt om bivirkninger må innføres. Slike tiltak vil uten tvil minske motsetningene mellom vitenskapsbasert medisin og alternativ behandling og gjøre det lettere å få i stand et bredere samarbeid om forsking og utprøving.

Piratene unngår vi nok heller ikke ved slike bestemmelser og lovgivning. Svekker vi mystikken, svekker vi trolig virkningene. Politikerne må her vise fasthet. Behovet for å beskytte de syke må være det overordnede hensyn.

Vil vi bremse opp for den overhåndtagende glidning mot mystikk, overtro og alternativt overforbruk, må vi trolig bedre det allmenne kunnskapsnivået om kroppens bygning og funksjoner, helselære og psykologi. Både skolen og opplysningsforbundene bør her stå overfor store utfordringer.

medisin

Hvordan skal vi forholde oss til mengden av alternativer til den etablerte vitenskap, særlig på det medisinske området? Dette spørsmålet drøfter Anders Gogstad nærmere i denne kronikken. Han mener blant annet at nåværende lovverk er foreldet og utilstrekkelig. Gogstad er professor emeritus i sosialmedisin.