Det året det blir så bratt

Jens Stoltenberg og norske toppledere blir endelig satt på prøve, skriver Marie Simonsen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

På veggen i mitt barndomshjem hang det et grafisk trykk av Ulf Valde Jensen som liknet en tegneserie. Det forestilte en figur i en stripete fangedrakt. Han satt på en sykkel, og i teksten sto det: Den dagen dollaren falt sa stripemennesket; nå tar jeg meg en sykkeltur.

Som barn var jeg fascinert av det naive uttrykket og undret meg over sammenhengen mellom dollaren, fangedrakta og sykkelen. Fortsatt er jeg usikker på hva Valde Jensen ønsket å si annet enn å ta oss med inn i det surrealistiske, men de siste månedene har jeg tenkt at dette bildet kunne ha illustrert en hvilken som helst børskommentar eller andre ekspertuttalelser om finanskrisas herjinger.

Da jeg så Jens Stoltenberg holde nyttårstale slo det meg at han også var i fangedrakt og var ute og syklet.

Talen var i beste fall kjedelig. I verste fall avslørte den at landets statsminister ikke vet hvilken retning han skal gå i det kommende året annet enn at vi skal gå dit i fellesskap, i hvert fall de fleste av oss, og stakkars de som ikke henger med. Det er vanskelig å stake ut kursen når man ikke vet hvor man er, og de fleste gjennomskuet at en Stoltenberg med ansiktet i passende alvorlige folder prøvde å oppholde oss med prat. Som når familien har gått seg vill i skogen og far forsikrer at han vet hvor de er. Den kjente gamle stien er like rundt neste sving.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det gjør ikke Stoltenberg, og det er den ikke. Til hans forsvar er det ikke mange andre som vet hvor de er heller, eller hvor de har vært, for den saks skyld. Den største rystelsen i høststormen var ikke at investeringsbanker gikk over ende og hele industrier truet med å kollapse.

Da den tidligere amerikanske sentralbanksjefen Alan Greenspan under en høring i Kongressen 23. oktober innrømmet at han ikke skjønte noen verdens ting, gikk det grøsninger gjennom finansmarkedene. Deres allmektige guru avslørte at han bygget sin økonomiske filosofi på en blåøyd tiltro til at kapitalister i hvert fall handlet i egeninteresse; at det nettopp var grådigheten som skulle holdt ledelsen i Lehman Brothers på matta. Han viste seg som et høyst feilbarlig menneske. Gud var død.

For alle som har fulgt eiendoms- og finansmarkedene de tre siste tiåra fra utsida syntes det overraskende og utilgivelig naivt, men han er langt ifra den eneste som har slått ut med armene og bedyret sin inkompetanse. Her hjemme står også ledere i kø for å skryte av at de ikke ante hva som var i ferd med å skje (bortsett fra Jens Ulltveit-Moe, som spådde riktig, men ikke trodde nok på seg selv til å følge spådommen).

Hydro-sjefen Eivind Reiten mente i slutten av august at verdensøkonomien ikke sto foran et alvorlig fall og at mange tegn pekte i riktig retning. Tre måneder seinere avblåste han planlagte investeringer på Karmøy og erklærte krisetid.

I et drepende debattinnlegg her i Dagbladet i romjula knytter Fafo-forsker Gudmund Hernes Hydro-ledelsens feilbedømming til dens avlønning. Er det rimelig at en ledelse som så til de grader bommet på sine analyser, skal belønnes med en opsjonspakke på 210 millioner kroner? Hernes svarer med næringslivets eget språk; det har åpenbart vært en massiv feilinvestering.

Det er passende å bruke Reiten som eksempel på norsk lederskap, fordi han leder et selskap, hvor staten er hovedeier – i likhet med Telenors Jon Fredrik Baksaas. Begge har utmerket seg ved å ta seg skamløst godt betalt, fordi de har levert varene i oppgangstider, det vil si avkastning til aksjonærene, mens begge har taklet motgang dårlig. Baksaas får imidlertid først motstand fra aksjonærene og markedet når de mener han sløser med pengene gjennom oppkjøp i India. Ellers er det få som har stilt spørsmål ved toppledernes dømmekraft og selvanskuelse. Reiten tillater seg derfor å kalle bråket rundt hans lønnsavtale «det årlige karnevalet», vel vitende om at selv ikke hans statlige eier vil utfordre ham annet enn i festtaler.

I løpet av tre tiår er det ikke bare grådige toppledere som er blitt fartsblinde. Resten av samfunnet er heller ikke et korrektiv. Middelstanden, som er flertallet, sitter bare på baken og forbruker og sparer og er tilfreds med det, som professor Stein Ringen observerte i en artikkelserie om klassene i Aftenposten nylig. Det er altfor risikabelt for middelstandens levestandard å utfordre kapitaleierne. Den tror og håper at når det regner på yppersteprestene drypper det på klokkerne.

Finanskrisa har avdekket at det er en sannhet med stygge forbehold. Når lederne tråkker feil, drar de mange med seg utfor stupet.

Jens Stoltenberg er en smart leder som er forsiktig med hvor han tråkker og når han trår til. Han vet likevel at dette er året han virkelig vil bli testet som leder. Derfor var det overraskende at han skuslet bort sjansen til å ta tet i nyttårstalen. Hvis verden er ute og sykler, gjelder det å strekke seg etter den gule ledertrøya.