Det årvisse knirk

Ingen vil si at sentralbanksjef Svein Gjedrem er noen spirituell taler. Men hans knirkende siddisstemme når fram.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I KVELD samles maktens kvinner og menn i finstas i Speilsalen i Norges Bank for å høre prekenen fra vårt samfunns yppersteprest. Deretter tar de bussen til Grand Hotel for å la talens innhold synke inn sammen med utsøkte retter fra hotellets buffé og viner av alminnelig god kvalitet og pris.

Årstalen med den påfølgende middag er blant årets høydepunkter for samfunnseliten. Den kommer i klasse med Aschehougs og FAFOs sommerfester og NHOs årskonferanse. De som blir invitert alle fire steder, vil med stor selvsikkerhet kunne hevde at all makt ikke lenger er samlet i stortingssalen. Med mindre de selv sitter akkurat der. Og det gjør bare en mindre del av de 300 gjestene.

DET ER NESTEN et paradoks at den oppspritete debatten om rikets tilstand i Stortinget, framført av selveste statsministeren og kommentert av de parlamentariske lederne for alle våre stortingspartier, skaper mindre interesse enn sentralbanksjefens tørre analyse av økonomien. For det er ingen tvil om at Jens Stoltenberg har atskillig mer han skal ha sagt om og over norsk økonomi enn Svein Gjedrem. Og Jens er framfor alt morsommere å høre på enn Svein. Men Gjedrem har dels ved egen pondus og dyktighet, og dels gjennom Norges Banks 75-årige tradisjon med årstaler til sitt utvidede «representantskap», gjort den til et helt nødvendig kosttilskudd for alle samfunnsengasjerte. Talen er ubesudlet av politikerhender. Den er sentralbanksjefens eget verk. Og han har brukt bankens fremste ekspertise i ukevis før han legger sin analyse fram for alt folket. Ja, i år kan vi andre, som ikke er invitert, få høre hans noe umusikalske stemme ved å klikke oss inn på Norges Banks hjemmesider. Fra klokka 18.

VANLIGVIS , etter bankens hovedstyremøter, veksler Gjedrem mellom å si at «det er like sannsynlig at den neste endringen av renta vil være en økning som en reduksjon» og omvendt. Journalister som lever av å tolke og formidle hans budskap, merker seg når han velger ordet «reduksjon» før «økning» og omvendt. I kveld vil han neppe si så mye om pengepolitikken, annet enn at det er et mål for Norges Bank å sørge for stabil kursutvikling og lavest mulig inflasjon. Gjedrem tok seg autoritet da han tolket valutaforskriften på sin måte. Ingen av hans oppdragsgivere, verken regjering eller Storting, reagerte på at han ikke hoppet straks noen av variablene hoppet. Man avfant seg med at Gjedrem bestemmer. Man visste at Gjedda var en tung økonom med alle viktige hensyn sydd inn under huden. Man hadde fått en å dele ansvaret med, å begeistre seg for så lenge det går godt. En som tør straffe oss med renteøkninger når vi fortjener det. En vis mann, uavhengig, med integritet. Med politisk forstand, men også med evne til å erte på seg både mørket og maktene. Som da han økte renta med et kvart prosentpoeng under uravstemningen om lønnsoppgjøret på 75 øre i fjor. Da fikk han pepper. Men en sentralbanksjef som ikke får pepper, er nesten ikke verdt å høre på. Han skal virke nådeløs. Han skal virke formanende. Hans medisin skal være besk. Og han skal gi faen i Yngve Hågensen, om ingen andre gjør det. Hans smil - når han har grunn til å smile - skal være ytterst beherskede.

HAN HAR på mange måter fått rollen som overdommer, selv om hans kjennelser har karakter av nøkterne analyser. Når politikerne snakker med seks stemmer, snakker han med en. Når markedet blir nervøst, beholder han roen. Når det går for godt, heller han kaldt vann i vårt blod. Når det ser mørkt ut - tenner han et lys og kiler oss med et rentekutt. Men vi må ikke glemme at også Gjedrem får sine fullmakter ovenfra. Det er regelmessige konsultasjoner mellom finansminister og sentralbanksjef foran hver renteendring. Regjeringen har etter forslag fra Stortingets partigrupper oppnevnt fem av hovedstyrets sju medlemmer. To fra Ap, en fra Høyre, en fra KrF og en fra Carl I. Hagens parti, passer på renta sammen med Gjedrem. Det skulle bare mangle om ikke deres partifeller skulle unne seg litt god, men altså nøktern, rødvin etter en krevende preken.