Det beste landet å sove i

Før var skolen en kraft som utjevnet klasseforskjeller. Nå skaper den ny ulikhet, skriver John O. Egeland.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DET GÅR STADIG nedover med den nasjonale selvfølelsen, trass i at inntektene øker. Først mistet vi illusjonen om at Norge har et fremragende helsevesen. Nå vet vi at mange andre land i Europa yter langt bedre tjenester. I løpet av noen korte måneder har vi også lært at vi har et annenrangs – kanskje tredjeklasses – skolevesen. Internasjonale tester viser at norske elever har svake kunnskaper, ikke minst i matematikk og naturfag. Til gjengjeld er de fremst når det gjelder å bråke i klassen. Som NHO-president Erling Øverland sa det på organisasjonens årskonferanse i går: Norge er det beste landet å sove i.

SELVPISKING AV denne karakter har som regel et underliggende politisk program. Den nye skoledebatten er ikke noe unntak. Den følger et mønster vi kjenner igjen som høyresidens metode når strukturreformer skal lanseres og gjennomføres. Først registreres en svakhet i velferdssamfunnet. Denne dokumenteres gjennom utrednings- og forskningsarbeid, eventuelt også med forsøksprosjekter. Deretter utarbeides og framlegges konkrete reformforslag som andre partier blir konfrontert med. Metoden handler om å erobre kunnskapen, kontrollere premissene i debatten og overvelde motstanderen med politiske initiativ.

DETTE ER EN effektiv, legitim og demokratisk metode for å endre samfunnet. Den krever ikke engang regjeringsmakt bare det politiske trykket blir sterkt nok. Slik har den politiske høyresiden trinnvis innført markedsstaten gjennom oppheving av lukningsvedtekter og kringkastingsmonopol, forenkling av offentlig byråkrati, privatisering og konkurranseutsetting, statlig helsevesen med stykkprisbetaling, privat valg av hjemmehjelp osv. Skolevesenet er dagens kamparena, en oppmarsj som begynte da Kristin Clemet var kunnskapsminister. Nå drevet av NHO som har satt inn store ressurser i arbeidet.

ÅRSKONFERANSEN i NHO var en gang kjent som et sted der arbeidsgivere, politikere og utvalgte redaktører spiste truede dyrearter. Gårsdagens vekkelsesmøte om kunnskap og utdanning viser at organisasjonens politiske kraft ikke er særlig truet. Det er heller ikke et sted hvor likhet er en verdi med høy status. Her ler forsamlingen hjertelig oppgitt når noen nevner at det undervises i batikk i norsk skole. Humanistiske verdier får stille seg i køen bak den type kunnskap som næringslivet og elevene trenger i en globalisert verden. Det var bare i et kort videoopptak at en lærerstudent fikk sagt at det er viktig at «elevene blir all right som mennesker».

DEN FARLIGSTE fella nå er en politisk front hvor behovet for kunnskap blir satt opp mot menneskelige og sosiale verdier og ferdigheter. Norsk skole trenger begge deler. Tiår etter tiår var skolen en selvstendig kraft som sikret sosial mobilitet. Kunnskap ga mulighet til å heve seg fra en ydmyk til en mer likestilt plass i samfunnet. Nå er situasjonen omvendt. Norsk skole er i ferd med å produsere et nytt klassesamfunn hvor store grupper for alltid stenges ute fra det store fellesskapet.

EN AV TRE GUTTER fullfører ikke videregående. Vi har en økende andel personer i 30-åra som permanent mottar trygdeytelser. 20 prosent av elevene – eller 10 000 barn – går hvert år ut av grunnskolen med så svake lese- og skriveferdigheter at de kan få problemer med videre skolegang og arbeid. Blant disse er det et urovekkende høyt antall elever med innvandrerbakgrunn. Forskning viser at den viktigste enkeltgrunnen til at elever gjør det dårlig på skolen, er foreldrenes sosiale bakgrunn. Hvis vi ikke klarer å snu denne utviklingen, vil vi om få år stå overfor store sosiale problemer som kan skape politisk uro.

HØYRESIDAS viktigste medisin er å øke kunnskapstrykket og kunnskapskontrollen i skolen. Dernest ønsker man å differensiere undervisningstilbudet slik at det stemmer bedre med den enkelte elevens forutsetninger. Lærernes lønninger skal også differensieres, men uten at de heves nevneverdig. Problemet er at strengere kunnskapskrav og disiplin har begrenset effekt på problemer som har sosiale og kulturelle røtter. Trolig trenger vi også flere og bedre programmer som løfter vanskeligstilte elever slik at utgangspunktet for læring blir likeverdig.

VENSTRESIDA er nå kraftfullt utfordret i skolepolitikken. Da virker det merkelig tamt at kunnskapsminister Bård Vegar Solhjell svarer med å erklære reformpause i skolen. Klarer ikke regjeringen komme opp med noe mer, risikerer den at enhetsskolen dør.