Det danske danske

HIMMELBJERGET (Dagbladet): Høstfargene er så vidt blitt synlige i det vakre slettelandskapet under meg. Gudenådalen anes som en mild fordypning, som om den er et kjærtegns avleiring. Det er ikke et menneske å se. På toppen av Himmelbjerget står bare en nordmann som vil kjenne på fornemmelsen av euro midt i det danskeste danske. Hva velger de nå, danskene? Vil de igjen si nei til å ta et nytt skritt mot virkeliggjørelsen av en politisk visjon: Den europeiske union?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Formelt er det en pengepolitisk affære, en valutaunion, danskene skal ta stilling til. Men få benekter at det sentrale spørsmålet er i hvilken grad Danmark skal være med på den tiltagende integrasjonsprosessen i EU, en prosess ingen riktig vet hvor ender. Det fins ingen historisk modell for hvordan unionen skal utvikles. Skepsisen har dermed gode kår. Og nettopp på Himmelbjerget er det enkelt å få tak i danskenes for øyeblikket økende motstand, fordi her vitner minnesmerkene om Grundloven og folkestyret. Her ble de første folkemøtene avholdt. Dessuten, få steder er naturen vakrere og jordsmonnet rikere. Skal styringen av dette overlates til Brussel og Frankfurt?

  • Og samtidig ser jeg det moderne og driftige Danmark, et travelt gatekryss mellom nord og sør, øst og vest. Med Storebeltsbrua og Øresundforbindelsen har danskene gjort avstandene i Europa mindre og lagt grunnlaget for en av de sterkeste regionene på hele kontinentet. Det er en utvikling helt i pakt med unionens logikk. Så hva skal de velge, danskene? Sier de ja til euroen, har de kvittet seg med et av forbeholdene som ble resultatet etter det berømte nei i 1992. Da forteller de Europa at de tror på EU-prosjektet slik det utvikler seg. Sier de nei, opprettholder de skepsisen fra 1992 og understreker minst tre ting. For det første at integrassjonsprosessen går for raskt, dernest at fordelene ved det økonomiske samarbeidet har en smertegrense som kan kalles politisk suverenitetstap, og endelig vil et nei nok en gang avsløre avstanden mellom eliten og folk flest, dem Dansk Folkepartis Pia Kjærsgaard hyller som de allminnelige borgerne.
  • Det siste er alvorlig. De fleste samfunnstoppene i Danmark sier ja, de politiske, de fagorganisertes ledere, næringslivslederne og med et unntak alle de største avisene. Det ser ikke ut til at deres begeistring for euro deles av landets innbyggere. Det har statsminister Poul Nyrup Rasmussen oppdaget og nærmest i panikk er han i det siste kommet med utspill som både har gjort ham til latter og utvilsomt styrket nei-sida. Han har utstedt en politisk garanti om folkepensjonen som de færreste tror på, og forleden sa han at den Danske najonalbanken i det siste hadde foretatt støtteoppkjøp for 10 milliarder kroner for å styrke kronen under euroens fall. Det var ganske enkelt ikke sant. Så ille har han stilt seg at da Socialdemokratene i går kveld skulle presentere sine synspunkter på dansk TV, våget de ikke å stille med statsministeren! Et nei den 28.september vil utvilsomt romme mistillit til integreringsprosessens ledende forkjempere - en mistillit som lett kan utløse tilsvarende protester i andre land. Ikke minst i Sverige, som blir det neste landet som skal ta stilling til euroen.
  • I en kronikk i Politiken spør professor Erling Bjøl i retoriske vendinger om ikke konventet som i 1787 i Philadelphia utformet den amerikanske forfatningen også var elitært? Han kan ha et poeng, men problemet for både danske og mange andre europeiske ledere er at de ikke våger å snakke høyt om sine europeiske visjoner. Tvert imot gjentas det etter hvert valg "nå skal vi ikke ha mer union". For bare to år siden lovet statminister Poul Nyrup Rasmussen at det ikke ville bli noen folkeavstemning om de danske forbeholdene i løpet av de neste fire årene. Istedet for å tydeliggjøre sine visjoner og stake ut en kurs, utstedes folkeavstemninger der befolkningen hele tida blir bedt om å si ja eller nei til den til enhver tid løpende utvikling.
  • Og sånn sett blir Himmelbjerget til noe mer enn en nostalgisk og vakker verditopp som svekker fornemmelsen for euro; troen på euro-prosjektet er uløselig knyttet til spørsmålet om tiltro til folkestyre i EU.