Det egentlige gissel

Da jeg så gisselsaken utfolde seg i regi av Per Ståle Lønning i «Sentrum» mandag kveld, slo det meg at dette var en etterlikning, at jeg hadde sett dette samspillet mellom en tv-kanal og en gisseltaker før.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I den amerikanske filmen «Mad City» fra 1997 snubler den ambisiøse, men temmelig mislykkede tv-journalisten Max Brackett (Dustin Hoffman) inn i sitt livs historie mens han gjør en kjedelig jobb på et museum. Sam Baily (John Travolta) er en sikkerhetsvakt som har fått sparken og kommer tilbake for å forsøke å få tilbake sin gamle jobb. For å understreke at han mener alvor, har han med seg hagle og dynamitt. Ved et uhell skyter han sin gamle vaktkollega, og det utvikler seg et gisseldrama. De fleste gislene er barn i en skoleklasse som er på besøk i museet.

  • Så tar journalisten regi. Han går inn i rollen som en slags selvutnevnt PR-mann for gisseltakeren, og forhandler. Max Brackett gjør gisselsaken til en mediebegivenhet han sjøl kan kontrollere. Han er vel vitende om at jo lenger dramaet pågår, desto bedre er det for hans egen karriere. Og det som skjer, skal helst skje «på direkten». I et intervju midt i beste sendetid skal gisseltakeren fortelle sin versjon av saken før han overgir seg. Men så går noe fryktelig galt.

Constantin Costa-Gavras' film drøfter hva som skjer når journalister går inn og påvirker en dramatisk hendelse for å gjøre den til en større nyhet. «Sentrum» er den norske virkelighetsvarianten av «Mad City».

  • Per Ståle Lønning og Tor Erling Staff er sentrale i medieutviklingen i Norge på 90-tallet. Da den profesjonelle provokatøren Staff og den dyktige intervjueren Lønning ble programlederpar i «Klart svar» og seinere i «Lønning & Staff», tok de i bruk vulgærvarianten av det som inntil da hadde vært klassiske dyder i tabloidavisas verden. De har gjort den populistiske provokasjonen til en forretningsidé, tilpasset vår medietid. De har påtatt seg rollen som sluggere, som talerør for «den lille mann» og outsidere av ymse slag - de tok parti for dem som de til enhver tid mener ligger nede.
  • Vi lever i en tid hvor media er selve virkeligheten. Alle vil være journalister, og alle har rett til å mene noe om journalister. Den som ikke er i media, eksisterer ikke. Med utviklingen på nettet kan vi alle være våre egne redaktører. Redaktørrollen privatiseres. I en halv time mandag kveld var TV2 ute av kontroll. Denne utviklingen skjer samtidig som det offentlige rom blir stadig større, kjøligere og mer frustrerende uoversiktlig. Hva nytter det om man har noe å si, når ingen hører etter? Derfor skal man ikke se bort fra at et program som «Sentrum» er et nyttig sted å kunne blåse ut sin harme og sitt sinne.
  • Gisseltakeren hadde gjort hjemmeleksa si da han slo til på mandag. Han visste hvordan han skulle få ut sitt budskap. Han kommuniserte med Lønning via telefon og telefaks, og ba Staff innfinne seg på Hjelmeland. En advokat og en tv-stjerne. Det er det du trenger for å overleve i vår fremmedgjorte tid.

Per Ståle Lønnings TV-intervju skal behandles av Pressens Faglige Utvalg. Selv gir han sikkert blaffen i utfallet. Lønning står bare til doms for folket og annonsørene. Det er der han henter sin legitimitet.

  • Det er sagt at Lønning hindret politiets arbeid og satte gislene i fare. Det er antakelig riktig. Men det mest problematiske er likevel inntrykket av at medier kan kjøpes eller presses av mennesker i ubalanse eller grupper med ekstreme hensikter. Det er bedrøvelig at det er mulig å ta en tv-kanal til fange og tiltvinge seg adgang til offentligheten. I siste instans er denne utviklingen en trussel mot selve vårt journalistiske oppdrag.
  • NRKs Asia-korrespondent Kjersti Strømmen ble f.eks. denne uka tatt til gissel av en muslimsk geriljagruppe som søker verdensopinionens oppmerksomhet. Og i USA er det mest kjente eksemplet brevbomberen - «Unabomber». Theodore Kaczynski drepte 16 og skadet 23 med brevbomber. Så sendte han et innlegg på 35000 ord til de store avisene. Dersom de ikke trykte hans manifest mot det moderne teknologiske samfunn, ville han fortsette å drepe. Washington Post og New York Times ga motvillig etter.
  • Det egentlige gisselet mandag kveld var derfor TV2 - og det bare fordi Per Ståle Lønning har slik hemningsløs lyst til fortsatt å være i sentrum. Det var da enda godt at gisseltakeren hadde forstand nok til å ringe og trøste ham.

john.arne.markussen@dagbladet.no

«MAD CITY»: Per Ståle Lønnings og Tor Erling Staffs rolle i gisselsaken minner om filmen «Mad City», men er en moderne medieutgave av virkeligheten.