Norge mistet alt for mange vakre mennesker på Utøya. Men mange lever også fortsatt videre. De må ikke la drapsmannen definere livet sitt, skriver Dagbladets kommentator Andreas Wiese. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.
Norge mistet alt for mange vakre mennesker på Utøya. Men mange lever også fortsatt videre. De må ikke la drapsmannen definere livet sitt, skriver Dagbladets kommentator Andreas Wiese. Foto: Bjørn Langsem / Dagbladet.Vis mer

«Det er en historie så sterk at den nesten ikke er til å holde ut»

Samholdet og solidariteten mellom ofrene viser verdiene Breivik angrep og selv mangler, skriver Andreas Wiese.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon


Ina Rangønes Libak (22) ble truffet av fire eller fem kuler, skutt på kloss hold av Breivik.

En kule i hver arm,
en gjennom kjeven. En i brystet. Likevel klarte hun å rømme ut av Lillesalen.
Hun hadde mistet følelsene i begge  hendene, hun trodde de var skutt av. Med de skadeskutte hendene prøver hun å holde kjeven på plass. Hun klarte ikke å bruke armene til å stoppe blødningene, hun var skutt i begge. Hun kjenner at hun faller. Hun tenker «Nå dør jeg».

Men da er det venner der.
En venn som nekter å gi henne opp, løfter henne opp og løper mens han bærer henne ned en skrent så bratt at andre ikke klarte løpe den alene. Og de er flere der de gjemmer seg og henne fra drapsmannen: En kvinne fra Norsk Folkehjelp legger seg under henne på bakken for at hun skal klare å holde varmen. Andre fordeler forbindingen av skuddsårene mellom seg, med klær og steiner klarer de å stoppe mye av blødningen.

De blir hos henne.
Ingen rømmer eller skriker i panikk, selv ikke når drapsmannen skyter og dreper rett ved dem og så passerer dem på to meters avstand uten å se dem. Når drapsmannen til slutt er tatt ligger det så mange døde at vennene ikke klarer å bære henne. Hun må gå selv.

Det er en historie
så sterk at den nesten ikke er til å holde ut, men den som holder den ut best er nesten Libak selv. Hun har kommet seg etter skadene, arret i ansiktet er nesten ikke synlig, hun forteller at hun har sminket det litt. Hun forteller en historie om samhold, om hjelp, om livsmot - og det med et humør og en livsvilje som knapt er til å fatte.

Hun husker hvert skudd.
Hun må ha gjemt hodet med hendene der hun krøket seg ned pianoet, så hun så ikke Breivik der han sto over henne og skjøt. Men når hun ble skutt i armene tenkte hun at det gikk fint, hun kunne leve med det. Da hun ble skutt gjennom kjeven tenkte hun at dette er litt alvorligere, og først da hun ble skutt i brystet tenkte hun: Dette dør man av.

Men hjelpen hun fikk stoppet blodtapet i tide. En av vennene holdt blikket hennes, lovet å følge henne hele veien til sykehuset. Når munne hennes ble fylt med blod tenkte hun at i denne situasjonen må det være lov å spytte blod på andre. Selv forteller hun om en annen i båten på vei til fastlandet at hun ikke må se på henne: Hun er jo så skadet at den andre kan få traumer av å se. Men venninnen svarer: Nei Ina, du er veldig veldig vakker.

Stort vakrere
enn menneskene i denne historien går det nesten heller ikke an å være. Samholdet, hjelpen, solidariteten dem i mellom viser verdiene i alt det Breivik gikk til angrep på, alt det han selv mangler. Den særegne varmen i Libaks måte å fortelle på gir en slags mening midt i det meningsløse i terroren. Når hun blir spurt om hvordan hun har det nå, forteller hun først om samholdet, støtten og nye medlemmer i AUF. På sykehuset ble hun veldig opptatt av at det var en kvinne som ledet traume-teamet: Så bra for likestillingen.

Det finnes flere som sliter med irrasjonell skyldfølelse etter å ha overlevd Utøya. De tenker på om om de kunne gjort noe annet, stoppet noe, reddet noen. Men poenget er at den viljen og ønsket om å hjelpe gjaldt alle. Noen fikk anledning til å hjelpe. Andre har det vondt når de etterpå leter i tankene etter mulige anledninger de aldri fikk. De tankene reflekterer den samme viljen til å hjelpe.

Norge mistet alt for mange vakre mennesker på Utøya. Men mange lever også fortsatt videre. De må ikke la drapsmannen definere livet sitt.

Og nærmest som
et bilde på hele situasjonen fortalte Libak også om noe hun så der hun lå gjemt og slåss for livet: Et lite blad med en vanndråpe på. Og hun tenkte: Så rart at noe så vakkert fortsatt finnes, mens dette skjer rundt oss.

Vis mer