Det er en sliter i oss alle

Mick Jagger (64) er snart for gammel. Prince (50) er for ung. De har uansett ikke rett til ordningen «alle» snakker om, skriver Stein Aabø.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det er en medielovmessighet som er viktig å være klar over. Og den er slik: Ethvert tema kan løftes fram som ukas viktigste, bare det anrettes på en skikkelig måte, forenkles, forklares og omfatter konflikter, kjendiser, kroner og konsekvenser for et stort antall mennesker. Striden om avtalefestet pensjon er et godt eksempel. I årevis har AFP vært et nisjetema for spesielt interesserte. Av forståelige grunner. AFP er ikke bare et komplisert, matematisk-politisk-økonomisk felt. Det handler om gamlinger på over 62 år, mens de fleste avis- og fjernsynsmakere er 20-30 år yngre. Det er derfor det står så mye om sex og samliv i lørdagsavisene. Men de siste par ukene har det støvete AFP-temaet, som først og fremst angår de lett avblomstrete, bokstavelig talt blomstret opp. Det er blitt viktigere enn valget i USA, viktigere enn krigen i Afghanistan, viktigere enn amerikansk boligkrakk, viktigere enn sex og singelliv. Kort sagt.

Arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen er den eneste, nesten, som kan snakke om forkortelsen på en måte som får oss til å tro at vi forstår det. Han er gammel lærer. Statsminister Jens Stoltenberg er til de grader opplest på dagens ordning og de ulike framtidige modellene at han kan snakke i stykker det hyggeligste selskap. Det er blitt oss fortalt at denne blide, kjekke mannen, som i private sammenhenger blir møtt med brede smil og dype utringninger, ofte blir overlatt til seg selv etter å ha produsert overdoser med pensjonspreik. Han er rett og slett en partykiller. LO-leder Roar Flåthen framstår som inkarnasjonen av en fagforeningsboss, mens NHO-sjef Finn Bergesen jr er akkurat så påholden at han virker troverdig i sin rolle. Disse fire har i kraft av sine posisjoner kjendiskraften som under ellers gunstige vilkår klarer å bringe temaet inn i avisene. De må ha nær og fortrolig kontakt med et lite antall journalister som kan temaet sånn noenlunde og i tillegg er i stand til å overbevise sine yngre, fertile kolleger i avisene om at dette er viktig. Men de hadde ikke klart det om det ikke hadde vært for at de tre bokstavene kan utløse storstreik om relativt kort tid, en streik som kan ta livet av dagens regjering og på noe sikt sende Jens Stoltenberg til en bedre betalt jobb i FN.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I likhet med det som skjer i dekning og diskusjon om ethvert annet tema trer enkelte begreper tydeligere fram. De stiger liksom opp til overflaten fra en grå og ugjennomtrengelig masse. I AFP-debatten gjelder det begrepet «sliterne». Sliterne er våre krigshelter. De må ikke sviktes. Sliterne må få sin fortjente rettigheter. De må for all del ikke bli taperne i et spill om en kjipere framtid. Sliterne må tas vare på. Og i unge Magnus Marsdals pamflett «AFP på en-to-tre» tar sliteren bolig i menneskeskikkelsen til platearbeider Bertil Rysgård (56) som vil gå av når han er 62. Rysgård er arketypisk for forestillingen om en sliter. Han har jobbet på Aker Verdal siden han var 23. Han er for ung til å gå av med AFP etter dagens ordning, men gammel nok til å ønske seg en like god ordning i framtida. Minst. Han tar av seg hjelmen for fotografen og avduker et ansikt med tydelige spor av levd liv, en mann i sin beste alder, men sliten nok til å ønske å nyte livskvelden uten daglige krav fra en belastende jobb. Han vil belønnes av arbeidsgiver og samfunnet for sitt lange liv i produksjonen med den muligheten som AFP-ordningen gir: En relativ ubekymret pensjonisttilværelse mens det fortsatt er saft i ham, mens han fortsatt kan gå og løpe, reise og lese, realisere drømmer han har båret på.

Kanskje oppnår han drømmene sine. For jeg har en mistanke om at Hanssen, Stoltenberg, Flåthen, og Bergesen jr, på bakrommet filer på den endelige løsning. Slike karer går ikke til et hovedoppgjør uten å se for seg mulige utganger. Og en utgang kan være at man forsøker å definere «sliteren» så strengt at de færreste kvalifiserer til å være det, samtidig som LOs og Fellesforbundets medlemmer er fornøyd. Hvis sliterbegrepet utelukker det store flertall av arbeidstakere, gjør det ikke så mye om noen tilgodesees med en ordning som strengt tatt virker litt i motstrid til pensjonsreformens mål om å få folk til å stå lenger i arbeid.

Så får vi andre slitere vurdere om vi har kraft nok til å gå til streik uten LOs hjelp, når vi skjønner at vi er lurt. Angivelig til beste for oss alle.