- Det er feigt å tie

SKI (Dagbladet): Birgit (18) har slitt med spiseforstyrrelser siden hun var seks år. Alle rundt henne visste. Men de tiet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

For to måneder siden forsøkte hun å ta sitt liv. Etter å ha hevet i seg 80 sovetabletter, ble hun innlagt på Sentralsykehuset i Akershus, og overlevde.

17 leger, psykologer, homeopater og institusjoner har forsøkt å hjelpe Birgit de seks siste åra.

Ingenting har hjulpet.

Bulemi og anoreksi er fortsatt hennes liv.

Spør rett ut

Etter å ha levd 12 år med spiseforstyrrelser har 18-åringen mange råd å gi, til de som lever i den sykes

nærmiljø:

- Prat til vedkommende. «Hele» Ski visste at jeg hadde anoreksia og bulimi. Men ingen sa noe. Kom på tomannshånd, og spør rett ut: «Har du spiseforstyrrelser? I så fall kan du stole på meg hvis du vil snakke om det.»

- Har du mistanke om at noen har spiseforstyrrelse, og ikke sier i fra, er det like feigt som å stå å se på at noen blir mobbet, sier Birgit, som selv er blitt mobbet.

Indre verdier

- Jeg hadde veldig dårlig selvtillit. Det gjorde meg til det perfekte mobbeoffer. Jeg begynte å trøstespise, ble overvektig, og i sjuende klasse prøvde jeg å kaste opp for første gang. Nyttårsløftet mitt i åttende var å kaste opp alt jeg spiste, sier 18-åringen, og fortsetter:

- Når du ser ei jente stå i skolegården alene - og hun alltid gjør det - må du tenke. Sånt ødelegger mennesker. Jeg har fortsatt samme selvbilde som i sjette klasse. Jeg tror at ingen liker meg, selv om jeg vet at det ikke er sånn.
18-åringen vil ikke bare at foreldre og andre skal bryte tausheten og stille spørsmål:
- Foreldre må slutte å rose barna for hvor pene de er eller hvor fin kjole de har. Ros dem i stedet for deres indre verdier. Begynn når de går i barnehagen, er 18-åringens oppfordring.