Det er godt ikke å være redd mer

Vår datter rydder opp i rotet på rommet sitt til musikk fra en ny CD med viser fra ukene omkring omveltningen. Den bærende teksten er omarbeidelse av en populær barnevise om en togreise, men denne gangen med Milosevic-klanen som tar siste tog fra Serbia.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den synges av Index-studentenes radioteater, et politisk humoristisk program som i mange år gikk på søndagene og ble hørt av «alle». Så ble det forbudt.

Det er humor - aforismer, vitser, grafitti, happenings - som har holdt oss oppe. En særlig plass inntar karikaturtegneren Predrag Koraksic Corax, som med sine daglige karikaturer i uavhengig presse og sine kalendere bidro til en politisk oppvåkning uten sidestykke i vår historie.

Sist, men ikke minst, kommer musikken og visene, særlig trommeslagere som trommet oss gjennom gatene og politsperringene og som nå trommer inn Dagsnytt.

Det er godt ikke å være redd mer. Ikke skvette for flydur, ikke kjenne magesug ved synet av politifolk, ikke tro at man hører stridsvogner rulle.

Nå venter vi på overgangsregjeringen, ekstraordinære valg og et anstendig liv. Det siste er litt mindre sikkert. Imens gjærer det hos sosialistene, men få vet hva som brygges der. Da Milosevic beordret spesialstyrkene til å rykke mot Beograd, beordret han borgerkrig. Hvorfor de stoppet, vet vi ennå ikke. Hvis de ikke lar Milosevic seile sin egen sjø, er de ferdige som parti. Det gjelder bare at også han og fruen begriper dette.

Statspresidenten og regjeringskoalisjonen i Montenegro forhaler samarbeid med Kostunica og DOS og snakker nå oftere om uavhengighet enn de gjorde mens Milosevic satt ved makten. Bedre førstemann i en liten klientstat enn annenmann i en stor. I nabolandene er politikere stadig mer redde for at de nå blir glemt til fordel for Serbia og at Vesten nå vil tvinge de tidligere jugoslaviske republikker til tettere samarbeid.

Men alle vil inn i EU. Forstå det den som kan.

UCK har igjen lagt ut miner i det sørlige Serbia, og flere politifolk er såret og drept. Krigen er nok ennå ikke over.

Carl Bildt lover at FN kommer til å sende mat og medisiner og kontrollere distribusjonen. Omkring 75 prosent av all hjelpen som sendes, forbrukes av de som sender den (Norges hjelp var et hederlig unntak), bare 25 prosent kommer fram, men havner som oftest i private lommer.

Direktører og sjefer avsettes på løpende bånd av streikekomiteer og krisestaber, og mye skittentøy kommer fram. Men det er også en del posisjonering i det nye maktbildet.

På veien fra et møte om utdanningens framtid (alle revolusjoner avsluttes med møter), slo jeg meg ned hos noen uteliggere for å høre nytt. I deres verden har det ikke skjedd noen forandringer. Og køen utenfor suppekjøkkenet var like lang og grå.