Det er ingen prekær mangel på politisk ukorrekthet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Det mest positive som kan sies om Fritt Ords pris til filosofen Nina Karin Monsen er at den på ironisk vis illustrerer at verden går framover. For 31 år siden fikk homoforkjemperen Karen-Christine Friele prisen. I 1978 var hun en enslig stemme i den norske offentlighet, sjikanert og truet på livet for å mene at homofile skulle ha like rettigheter som alle andre borgere i landet. I 2009 gir Fritt Ord prisen til en som har kjempet en utrettelig kamp for å fortsette diskrimineringen av homofile.

Nina Karin Monsen føler seg også sjikanert og hetset, og Fritt Ord begrunner prisen blant annet med at hun går motstrøms i den offentlige debatten, hvor politisk korrekte stemmer angivelig dominerer.

Det politisk korrekte er å si at tildelingen nettopp innfrir prisens intensjon ved å gå til en som forfekter holdninger det ikke lenger er stuerent å si høyt. I hvert fall ikke på Litteraturhuset, hvor juryen kanskje inntok sine lunsjer. Men hadde Fritt Ord beveget seg inn i miljøet, som har vært utsatt for Monsens «gjennomreflekterte tanker» de seinere åra, ville man oppdaget at homofile slett ikke oppfatter Monsen som en ensom og modig dissident i debatten om ny ekteskapslov. Ikke engang som et gjenkjennelig gufs fra en nær fortid, men som en akademisk del av en høyst levende homokritikk.

Motstanden mot ekteskapsloven var bred og velorganisert. Det var demonstrasjoner og truende sms-aksjoner mot folkevalgte. Media ble teppebombet. Monsen og hennes meningsfeller fikk stor spalteplass og mye sendetid. Senterpartiets Målfrid Meltveit Kleppa ble invitert på Grosvold, så oppsiktsvekkende var det at hun hadde snudd og støttet loven.

Du skal ikke langt unna Uranienborgveien 2 før Monsens tanker er helt stuereine. Det reflekteres i selvmordsraten blant unge homofile. De flykter til storbyene for å slippe unna hets og fordommer på bygda, men finner dem der, og, bare i mer tilslørte former.

Monsen er filosof på statsstipend og har dermed en privilegert plattform å tale fra. Den har hun brukt til å målbære noen av de mer ekstreme synspunktene i debatten, som da hun trakk paralleller mellom felles ekteskapslov og nazismen, hvor målet var å konstruere en ren arisk rase med kvinner som rugekasser. Ellers var vel nazismen kjent for å ville utrydde homofile og andre «undermennesker».

I homomiljøet ble nyheten naturlig nok tatt imot med sjokk og vantro. Hvorfor gi en ytringsfrihetspris til en som vil nekte en utsatt minoritetsgruppe menneskerettigheter? Det er ingen prekær mangel på politisk ukorrekte meninger om minoriteter her i landet, uten at det gjør dem mer prisverdige. Det fins meninger som heller ikke er spesielt verneverdige når de har gått ut på dato.

Ingen nekter Monsen å ytre seg. Det gjør hun da også titt og ofte. Når Fritt Ord gir henne landets gjeveste megafon, gjør man det enda litt trangere for minoriteten som Kim Friele for bare 31 år siden ga en stemme.