Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

- Det er så jævla urettferdig

Han var et lovende idrettstalent, men en alvorlig ulykke endret livet. Nå er narkomane og handikappede Ronny Haglund (39) avhengig av smertestillende tabletter, og veier bare 37 kilo. - Nå vil jeg bare dø, sier han.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Ronnys helvete

Er tung narkoman

Har amputert beinet

Er lam fra livet og ned

Har liggesår

Ble slått ned

Må kanskje amputere øret

Kan bli kastet ut fra hospitset

Når Dagbladet kommer inn på Ronny Haglunds rom på Ullevål sykehus, sitter han oppreist i senga, mutters alene og oppløst i tårer. Livet som tung narkoman er uutholdelig. Han vet ikke om han orker mer.

- Jeg har vært hos presten i dag, er det første han forteller oss.

- Jeg har satt opp et testamente. Jeg orker ikke leve lenger, ikke som det her.

Nå er Ronny på sykehus fordi noen brøt seg inn på rommet hans på hospitset for to uker siden, og slo ham over hodet med en hard gjenstand. I morgen skal legene bestemme om øret må amputeres.

Ronny har allerede amputert et bein, og er lam fra livet og ned etter en fallulykke.

Uvissheten kan knapt bli større. Han har fått vite at han kanskje blir kastet ut fra hospitset han bor i, fordi de ikke har mulighet til å ta seg av ham.

Dose ved graven

- Jeg har et kraftig handikap, men det er ingen som ser på det lenger. Nå er jeg bare narkoman, jeg er stempla. Jeg har prøvd å ta livet av meg flere ganger, en gang satte jeg en overdose ved mine foreldres grav. Da jeg ble vekket til live igjen, ble jeg bare forbanna, forteller Ronny.

Livet for Ronny fortoner seg som en runddans i helvete:

- Alt jeg vil, er å leve i trygge rammer, i min egen leilighet. Men det får jeg ikke siden jeg er narkoman. Og jeg får ikke metadon fordi jeg ikke har en leilighet, virker det som. Hva skal jeg gjøre? Hadde jeg fått den støtten jeg skulle hatt, da hadde jeg levd. Nå holdes jeg bare i live, og jeg vet ikke hvor interessert jeg er i det.

Ronny var en helt vanlig Oslo-gutt fra Bøler. Han var et idrettstalent og deltok på høyt nivå i ulike sportsgreiner. Livet hans fikk en brå vending en vinterdag i 1989.

Falt ut vinduet

- Jeg var så uheldig at jeg falt bakover fra fjerde etasje. Jeg husker at jeg lå vannrett i lufta, og flakset med armene for å lande med beina først. Det gikk ikke, og jeg landet rett på rumpa og hendene.

Hendene, albuene og to ledd i ryggen ble knust.

- Det eneste jeg husker etter fallet, var at jeg konsentrerte meg om å holde meg bevisst. Først da jeg så blålysene komme rundt hjørnet, torde jeg å gi slipp, og slappe av.

Ronny lå i koma i fire måneder.

- Da jeg våknet opp, trodde jeg at jeg hadde sovet i et døgn. Men på veggen hang det en vaktliste, der det sto at kompisene mine fra Bøler hadde gått kontinuerlige vakter, for at jeg ikke skulle være alene. Legene ga meg så beskjed om at jeg var lam fra livet og ned. Etter hvert ble jeg sendt til Sunnaas sykehus, der legene levnet meg lite håp. Men jeg ga meg faen på at jeg skulle opp igjen, opp i øyenhøyde. Legene roste meg for framskrittet, men slapp meg så ut på gata, uten noe sted å gå til. Det var da helvetet begynte, sier Ronny.

Han var på det stadiet blitt kronisk avhengig av smertestillende medisiner, som han hadde fått i stort omfang i løpet av sykehusoppholdene. Ronny fikk etableringslån, og kjøpte en leilighet. Men hele tida jog smertene gjennom kroppen. De medisinene han kunne få på lovlig vis strakk ikke til.

- Jeg så ingen annen utvei enn å begynne å stjele, for å skaffe penger til medisiner. Men det tok ikke lang tid før jeg endte opp i fengsel. Der fikk jeg ikke lov til å bruke rullestol, som jeg var avhengig av. På grunn av krykkene fikk jeg trykksår på den ene hælen, et sår det etter hvert gikk koldbrann i, forteller Ronny.

Havnet i fengsel

På tross av 17 operasjoner var ikke beinet til å redde, og i 1995 ble det amputert på Ullevål sykehus.

I de neste åra levde Ronny i det han selv kaller et smertehelvete.

- Jeg har fått støtte i huet og rumpa, men ingen har vært villig til å ta ansvaret for meg, sier han.

Jula 1998 ble situasjonen så ille for Ronny at han ble innlagt på Ullevål sykehus, med alvorlige liggesår. Han fikk metadon, og ble holdt isolert i 19 måneder. Ting begynte etter hvert å gå bedre for Ronny, sårene grodde og smertene avtok.

- Men bare fem dager etter at jeg ble sluppet ut fra Ullevål, kjørte en politibil opp på siden av meg, og sa jeg var etterlyst. Jeg ble sendt til Skien kretsfengsel, og de trappet ned metadonprogrammet mitt på 13 dager. Sårene begynte å slå seg opp igjen, og legene fra Ullevål ville ikke ta mer ansvar for meg, sier Ronny.

I dag har han et liggesår i ryggen der man kan se rett inn til ryggraden.

- Jeg gråter av allting, selv av glede gråter jeg. Selvfølgelig er jeg ikke byens beste barn, det er jeg fullstendig klar over. Men jeg føler bare at det er så jævla urettferdig, alt det jeg har opplevd.

<B>HARDT LIV:</B> Etter 17 operasjoner var det ikke lenger mulig å redde beinet til Ronny Haglund. Nå er han på sykehus fordi noen brøt seg inn på rommet hans på hospitset for to uker siden, og slo ham over hodet med en hard gjenstand. I morgen skal legene bestemme om øret må amputeres.
Hele Norges coronakart