Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Det er servert

I gleden over god og effektiv servering kan vi komme til å glemme hvordan maten er kommet på bordet.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FØRSTE SCENE:

I morgen selger norske bønder egne produkter på en rekke gater og torg i norske byer. Prosjektleder for Bondens Marked, Aina Edelmann, sier at bonden må tilbake på torget og formidle historien bak maten.

Scene to fant sted i Frankrike. Jeg landet i Marseille og hentet en bil i et utleiebyrå. Her fikk jeg et kort. Med det kunne dører åpnes og lukkes - og bilen startes. Det tok et par dager å lære systemet, som var utviklet etter forskrifter og sikkerhetshensyn. Ikke etter mine vaner. En rekke finurligheter gjorde det til en tålmodighetsprøve å starte eller å slå av det elektriske anlegget. Det siste drev meg nesten til vanvidd. Jeg var prisgitt instrumentbordets kommandoer, som var styrt etter et standardregime, selvsagt utarbeidet til beste for meg og alle andre bilførere.

KORTET

er vår tids nøkkel, bokstavelig som symbolsk. Med kort kan du reise, jobbe og betale, for eksempel for maten.

Slik fins det en forbindelse mellom de to scenene.

Hvorfor skal vi bry oss om historien så lenge nærmeste butikk har det vi trenger? Vi drar kortet gjennom en maskin, taster noen tall, og straks er dagens brød sikret. Forholdet til landbruket er å likne med forholdet til Rema 1000 eller Rimi.

Kortet er et informativt instrument som hele tida bringer oss videre. Det gjør historie til overflødig kunnskap, fordi all nødvendig informasjon er lagret i kortet. Derimot etterlater kortet seg en historie. Den er for overvåkerne.

Når Edelmann ønsker bøndene tilbake på torget, appellerer hun til en annen logikk enn kortets. Den kan umiddelbart fortone seg som nostalgisk, men dreier seg om noe dypere, nemlig synet på kunnskap. Fanger den oss, eller frigjør den?

DA DEN FRANSKE

opplysningsfilosofen Denis Diderot gikk i gang med den store franske encyklopedien på midten av 1700-tallet, var tanken at opplysning og kunnskap frigjør mennesket, først og fremst fra kirke og enevelde. Han ville endre menneskets måte å tenke på. I det lå det en historisk bevissthet. Ved å nedtegne tidas kunnskap - og innsikt - ble dette bevart for nye slektsledd, som dermed kunne bli mer opplyste, lykkeligere og mer dydige. Leksikonets artikler dreide seg så visst ikke bare om filosofi, politikk og religion. Diderot oppsøkte verkstedene i Paris, og satt i timevis for å lære håndverkernes arbeid, som han så beskrev nøyaktig. Vi er i begynnelsen av industrialiseringen, og han skildret produksjonens enkelheter så detaljert at da framgangsmåten ble endret, var det mulig å gå tilbake til Diderots beskrivelser og lære det hele fra begynnelsen av. Kunnskapen var sikret for kommende slektsledd.

SOM LEKSIKONFORFATTER

var Diderot også opptatt av henvisningens kunst. Han angrep dem som utelot oppslagsord fordi de ikke kunne noe om emnet. Bedre da å skrive ordet og innrømme at man ikke vet noe om det. Eller han kritiserte de meningsløse henvisningene: En mann ønsket å lese om krampe, men under dette ordet sto det bare en henvisning til konvulsjon, hvor det ble vist til muskel, som så førte ham til spasme, hvor det selvsagt ikke var et ord om krampe.

Dette er en 250 år gammel, men presis, kritikk av dagens tastehelveter, opprettet av en rekke samfunnsinstitusjoner i effektivitetens og informasjonens navn.

For den som har spørsmål utenom det standardiserte opplegget, og som ønsker å snakke med et menneske, ganske enkelt, framstår disse systemene som undertrykkende. Det er kunnskap som binder og fanger. De er utviklet for å tjene - eller spare - penger.

IKKE ØNSKER JEG

å storme maskiner, klippe over kort eller fjerne alt tasteri. Spørsmålet er hva slags kunnskap som dyrkes. Svært få av dagens politikere synes å bekymre seg over at jo mer kunnskapsutviklingen skjer etter oppskriften for profitt og sikring av bunnlinje, jo mer kan en demokratisk bunnlinje bli truet.

Og jo mer kunnskap som glir over til å bli synonymt med informasjon, et kvantitativt mål eller noe instrumentelt, snarere enn forståelse, innsikt - kunst, jo mer vil trolig også det standardiserte og normative tilta: Bilens instrumentbord forteller meg ikke bare hvordan jeg skal starte, men også hvor jeg skal kjøre.

Derfor er bøndene på torget så viktige. De styrker hukommelsen - den er en avgjørende verdimåler for slektsleddenes utvikling.

I gleden over god og effektiv servering kan vi komme til å glemme spørsmålet om hvordan maten er kommet på bordet.

Spørsmålet er trolig viktigere enn vi aner.