- Det er som biter faller på plass hver gang vi er på Utøya

Akkurat to år etter Victoria ble skutt på Utøya satt familien og holdt hender der hun ble drept.

TILBAKE PÅ UTØYA: Familien Stenberg mistet eldstedatteren Victoria under massakeren på Utøya for 2 år siden. I dag har de vært tilbake på øya, og tilbake ved pumpehuset der Victoria ble drept. Her fra venstre:  lillebror Harald, søsteren Sinikka,  pappa Stein Ivar og mor Sissel. Foto: Anita Arntzen / Dagbladet
TILBAKE PÅ UTØYA: Familien Stenberg mistet eldstedatteren Victoria under massakeren på Utøya for 2 år siden. I dag har de vært tilbake på øya, og tilbake ved pumpehuset der Victoria ble drept. Her fra venstre: lillebror Harald, søsteren Sinikka, pappa Stein Ivar og mor Sissel. Foto: Anita Arntzen / DagbladetVis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

UTVIKA (Dagbladet):  For to år siden, omtrent klokka 18.15, satt Victoria Stenberg ved pumpehuset på Utøya da hun ble skutt og drept av Anders Behring Breivik.

Hennes far, Stein Ivar, har fortalt at hun sendte to meldinger før det ble stille. Den første sendte hun klokka 17.48, der skrev hun at noen skjøt på Utøya.

- Ikke ring Klokka 18.14 kom den siste meldingen der hun skrev at de ikke måtte ringe henne, fordi at hun gjemte seg.

I dag klokka 18.15 var Sissel, Stein Ivar og Sinikka (17) der Victoria satt for to år siden. De holdt hender, la ned en hjertestein, blomster og tente lys. Harald (15) valgte å holde litt avstand.

- Vi prøvde å være rolig og holde hverandre i hendene, sier Stein Ivar, Victorias pappa.

Familien har vært på øya tre ganger siden de mistet Victoria.

- Jeg finner ut nye ting hver gang, nå så jeg for eksempel at det så trygt ut der Victoria gjemte seg, sier Sinikka.

- Jeg følte meg bortgjemt, så jeg skjønner valget, fortsetter hun.

Det er som biter faller på plass hver gang de er på øya, forklarer familien.

- Godt å være der Denne gangen har de gått rundt på øya, sett på blomstene som er plassert der av andre familier og venner, og vært inne i husene. Det har de ikke gjort før.

- Det var godt å være der. Denne gangen fikk vi gå som vi ville, selv om det ble litt for lite tid på øya, sier Sissel, Victorias mamma.

DREPT: Victoria Stenberg ble bare 17 år. Foto: Privat
DREPT: Victoria Stenberg ble bare 17 år. Foto: Privat Vis mer

- Tiden har gått så fort hver gang vi har vært der, det er så mye som skal bearbeides, fortsetter hun.

- Kunne smile og le Sinikka forteller at det var annerledes å være på Utøya denne gangen, både stemningen og været var ikke som sist.

- Jeg følte at jeg i dag kunne smile og le der, tidligere har alt vært grått og vått og trist, da følte jeg ikke at jeg kunne le, sier Sinikka.

- Det går jo framover, selv om det ikke går like fort som man skulle ønske seg. Noen sier at det første året er sorgåret, og så er man ferdig, men slik er det ikke. Det tar tid, sier Sissel.

De skulle gjerne hatt mer tid på Utøya i dag, selv om de fikk være der i fire timer.

- Merkelige år Sissel sier at de to årene som har gått siden Victoria ble borte har vært merkelige.

- To år har gått fort. Det er så fjernt, men likevel så nært, sier Sinikka.

- Vi vil gjerne at det skal gå bra, men alt gjør ikke det. Det er en rar følelse, sier Sissel.

Hverdagen Hun forteller at de på en måte må bygge opp familien på nytt.

- Vi må få hverdagen til å gå, og familien er nå satt sammen på en ny måte, sier Sissel.

- Victoria kommer jo aldri tilbake, sier Stein Ivar.

Tidligere i dag la AUF-leder Eskil Pedersen og statsminister Jens Stoltenberg ned hver sin krans på Thorbjørn-kaia ved Utøya.

- Vond dag Pedersen talte om dem som mistet livet på Utøya, og sier at den sterkeste følelsen han selv føler er savn.

- De ble frarøvet sin framtid. Derfor er dette en vond dag. Det er vondt å minnes det som ikke ble, og de vi mistet, sier han.

Dagbladet har også snakket med flere av dem som kom fra Utøya-terroren med livet i behold

- Den første tiden etter 22. juli var jeg i sjokk, så var det en tid mye stress med blant annet begravelser. Etter det har det gått litt opp og ned for meg, med flere faser jeg har måttet bearbeide meg gjennom. For eksempel bare det å klare å dra på festival igjen, og lære at ting er trygt på nytt, sier Tuva Svendsen (18) fra Karasjok.