Det farlige fjernsynet

Forbud er trygt, mener kulturminister Trond Giske. Det er en svært uheldig ryggmargsrefleks, skriver Andreas Wiese.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kulturminister Trond Giske vil anke dommen som åpnet for politisk reklame på TV. Men TV2 vil ikke vente. De mener dommen opphevet Norges lovbestemte forbud mot slik reklame. Før valget til høsten vil du kunne få se Siv Jensens bestemte smil midt mellom hårfarge og pizzareklame. Der vil hun kunne legge fram partiets standpunkt uten å bli avbrutt eller redigert av journalister. Det synes noen er skummelt, for hvis reklamen er god og budsjettet stort kan det påvirke seerne. Slik er det med denne farlige televisjonen, men det er også det politikk dreier seg om.

Trond Giske og regjeringen står i en stolt tradisjon. Dersom man forbyr noe, unngår man alle potensielt uheldige effekter av å tillate det. Det er ikke lenge siden skateboard var forbudt og politiforfulgt fordi det var for farlig for vår ungdom. Det skjedde i et land med stolte fjellklatrertradisjoner. Parabolantenner syntes vi var skumle, reklame-TV farlig. Et traust monopol var mye tryggere. Det sikret status quo.

Og der er vi ved sakens kjerne: Vi vet hva vi har, vi vet ikke hva vi får. Hadde man ikke tillatt kommersielt TV og radio i Norge, hadde politikerne sluppet yppete kringkastingssjefer som insisterer på å sende politisk reklame. Da hadde vi også sluppet den forsøpling av politikken reklame-TV sikkert vil gi oss: Amerikanske tilstander. Det argumentet har vi hørt før. Man strittet mot innføringen av reklamefjernsyn av samme grunn. De som måtte mene TV-tilbudet er blitt dårligere siden reklame-TV kom, bør tvinges til å se gjennom en hel TV-kveld fra NRK fra tida før syndefallet. Sannheten er at vi har fått mye mer møl, men vi har også bedre kvalitet, sunn konkurranse og et langt bredere tilbud. De forbudsglade fokuserer alltid på tillatelsens negative effekter. De underslår de positive.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Politisk reklame på TV skal være farlig fordi effekten er så sterk. Det er mulig det er et problem om politiske argumenter slår sterkere gjennom enn den nye Grandiosa-låta. Jeg er ikke sikker, verken på om det faktisk vil skje, eller om det ville være et demokratisk problem. Politisk reklame på TV skal også være farlig fordi den reduserer debatt til slagord, forvrenger fakta og forenkler problemene. I så tilfelle bør våre politikere få øyeblikkelig husarrest. De har alle vært på mediekurs, lært seg å få fram budskapet i tre enkle punkter og aldri la fakta stå i veien for argument.

Til sist skal prislappen på TV-reklame gjøre den grunnleggende demokratisk urettferdig: Partier med mye penger vil stå sterkere enn de med mindre. Næringslivsorganisasjoner vil pumpe penger inn i sine kampsaker. Den urettferdigheten lever vi med på alle områder allerede: NHO har flere lobbyister enn de narkomane på Sentralstasjonen. Frp har større makt til å bli hørt enn våre asylsøkere. Usynlig innflytelse kan være farligere enn den innflytelse som er synlig og merket som reklame på TV. Man kan argumentere for at midler og innflytelse burde være jevnere fordelt, men det begrunner ikke en særlov for TV. Argumentasjonen være prinsipiell, ikke bekvem.

Går man til YouTube, har Arbeiderpartiet lagt ut videosnutter på nett. Levende bilder som reklame er altså ikke like farlig eller urettferdig på en PC-skjerm som en TV-skjerm. Ingen foreslår å forby aviser å selge plass til politisk reklamefilm på sine nettsteder. Det spesifikke forbudet mot TV-reklame kan bare begrunnes i at TV er noe helt spesielt. Teknologisk utvikling har undergravd argumentet.

Etablerte politiske partier er ikke tjent med endringer. De er skeptiske til TV-reklame fordi den vil bli dyr. De mottar det meste av sitt budsjett av staten, og bruker støtten til å finansiere stillinger i partiet. Må pengene i stedet brukes til TV-reklame, kan jo arbeidsplasser være truet.

Kan hende vil politisk TV-reklame gjøre de mektige mektigere. Men kanskje vil det igjen aktivere til folkelig motmakt. I USA er politikk et pengejag – men de dyktigste pengejegerne brakte outsideren Obama til det hvite hus. Og vi bør forstå at politisk reklame på fjernsyn uansett ikke kommer til å gjøre oss til USA. Det kommer til å gjøre oss til et Norge med politisk reklame på TV.

Loven Trond Giske ønsker å opprettholde forskjellsbehandler TV fra andre medier. Argumentene for den er hentet fra fortidas virkelighet og teknologi. I spørsmål om ytringsfrihet, og særlig i spørsmålet om rett til politiske ytringer og handlinger, bør man prinsipielt unngå forskjellsbehandling av medier. Det at penger er makt kan ikke være et farligere fenomen på TV enn i politikkens mer lukkede rom.