Det foregår allerede en ubevisst kvotering

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Forrige uke ble debatten om den lave kvinneandelen i norske spillefilmer igjen aktuell, da Amanda-nominasjonene ble offentliggjort. Kvinner hadde regi, manus eller produsentansvar på færre enn én av ti filmer i fjor.

Samtidig gikk SVs May Hansen ut og argumenterte for å prøve ut kjønnskvotering i kulturlivet.

Forfatter Brit Bildøen mener at litteratur skrevet av kvinner ikke får den samme typen oppmerksomhet som den som er skrevet av menn. Derfor har hun skrevet en essaysamling med innføring i ti kvinnelige forfatterskap de siste hundre åra.

– I utgangspunktet er jeg veldig skeptisk til kjønnskvotering, men det foregår allerede en ubevisst kvotering i dag.

– Mener du det bør være kjønnskvotering i kulturlivet?

– På felt der menn blir prioritert, har vi en slags kjønnskvotering allerede. I alle kulturfelt der bare én gruppe mennesker slipper til, så sitter det noen og tar valg. Hvis man ønsker forandring må det styring til, og bruk av virkemidler som for eksempel stipender. Dette gjelder særlig i filmbransjen.

– Hva synes du om Aksel Hennies utspill om at kunst ikke skal kvoteres?

– Hennie og andre som synes dagens norske filmer om unge menn fra Oslo vest fyller alle behov, kan fortsette sin sorgløse tilværelse. Vi andre kan snakke om situasjonen og prøve å endre den. Jeg ser Hennie ønsker at kunsten skal bli god. Kunsten blir god først når vi har flere stemmer og erfaringer, som kan brytes mot hverandre.

– Trengs det kvotering i litteraturen – bør for eksempel forlagene tvinges til å gi ut 40 prosent kvinnelige forfattere?

– Ingen skal tvinges til noe som helst. Men vi trenger bevisstgjøring og vi må innrømme at det er problematisk at bare ei gruppe slipper til, ellers kommer vi ingen vei. Forlag bør tenke igjennom egne rutiner og sin politikk når det gjelder hva slags bøker som antas, og også hvordan kvinnelige og mannlige forfattere behandles når det gjelder områder som markedsføring.

– Du mener kvinnelige forfattere er mindre synlige enn menn ved store anledninger som pris- eller stipendutdelinger. Hvorfor er det sånn?

– Det har med et nedarvet tenkemønster å gjøre. Unn Conradi Andersen beskriver det godt i sin bok; viktige, universelle og store ting blir lettere festet til menns bøker enn kvinners. Den tankegangen må vi kaste av oss, men kulturlivet er et av de mest konservative feltene, og endringer går veldig tregt.

– Er litteraturen et mannsdominert felt?

– Lesere og redaktører er i stor grad kvinner, men romanskriving er fortsatt en mannsdominert sport – bare en tredel av forfatterne er kvinner. Der er det likhet mellom litteratur og film. Så lenge kulturfeltet oppfattes som en mannsdominert arena tør kanskje færre kvinner å prøve seg.

– Betyr det at kvinner mangler selvtillit?

– Ja, det tror jeg. Dette gjelder jo ikke bare i kulturlivet, det er vanskelig å finne kvinnelige sjefer og styremedlemmer i næringslivet. Kvinner er litt reddere for å kaste seg ut i ting. Men de yngre er tøffere nå enn da jeg debuterte som forfatter for 18 år siden.

– Blir litteratur skrevet av menn sett på som mer høyverdig?

– Ja, det har alltid hatt høyere status å jobbe med mannlige forfatterskap enn kvinnelige. Jeg tror kvinner må ta like mye av skylda for at det er blitt sånn.

– Hvordan er vi på dette området i forhold til andre land?

– Vi er veldig mye dårligere enn våre naboland når det gjelder høythengende priser. Norge har nominert tre kvinner av tjue mulige til Nordisk Råds litteraturpris de siste ti åra. Danmark og Sverige har vært veldig mye flinkere til å nominere kvinner, og har nominert to kvinner samtidig flere ganger.

– Bør kvinner kvoteres til nominasjoner for kulturpriser?

– Nei, det er mye bedre å kritisere dette helt til det får balansert seg.