Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

- Det første jeg tenker på når jeg våkner

Livet blir aldri det samme for Lene Kvikstad (31) og Olav Stuen (37) fra Oslo etter 2. juledag 2004 i Thailand. Men tanken på et bokstavelig talt nytt liv hjelper dem til å se framover.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Lene og Olav ferierte på Kata Beach, men tilbrakte jula på Phi Phi-øyene. Paret hadde planlagt en romantisk båttur 1. juledag, men på grunn av svangerskapsplager orket ikke Lene turen. Den ble utsatt til dagen etter, og om morgenen 26. desember dro de ut med en lokal skipper. Bare få hundre meter fra stranda kjørte de inn i en lagune, der noen turister badet på en liten berghylle. Allerede da skjønte skipperen at noe var i ferd med å gå galt. Den rolige sjøen ble omdannet til krusninger og strømninger. Vannet bygde seg opp, og plutselig slo den første bølgen til.

-  Menneskene på berghylla ble bare borte. To longtailbåter som lå inne i lagunen, ble kastet mot hverandre. Den ene sank på få sekunder med folk inni, forteller Lene.

-  Et helvete

Da ga skipperen gass og kjørte ut av lagunen, mens havet buktet seg som ei stri elv. Der ute, med Phi Phi innen synsvidde, lå speedbåten med det norske paret i halvannen time før de torde å dra inn til land.

-  Det kom trær, puter og TV-er flytende. Vi så vannet fråde der inne, og at vannmassene gikk på tvers. Men vi kunne ikke se hva som egentlig skjedde. Derfor var vi totalt uforberedt da vi kom i land, forteller Olav. Først da en annen turist ropte på dem og skrek «hurry, hurry», skjønte paret at noe var aldeles galt.

-  Det hadde vært et helvete der. En amerikaner fortalte at halvparten av dem som var på øya, var borte. Vi løp blant skadde, vi så døende og døde mennesker, og det gikk blodige folk rundt. Vi gikk i gjørme til livet, uten sko og uten å vite hva vi tråkket på. Jeg tenkte på barnet hele tida og var livredd for å tråkke på noe og få infeksjoner, forteller Lene.

Søkte sammen

De flyktet opp i fjellene sammen med andre overlevende. Der satt de i ni timer.

 VANSKELIG:  Lene Kvikstad og Olav Stuen sliter med vanskelige tanker etter opplevelsene da bølgen traff Phi Phi-øyene. Paret har likevel bestemt seg for å dra tilbake til Thailand. -  Da  skal vi ha med oss barnet, sier Lene, som er gravid i fjerde måned. Foto: Ole C.H. Thomassen
VANSKELIG: Lene Kvikstad og Olav Stuen sliter med vanskelige tanker etter opplevelsene da bølgen traff Phi Phi-øyene. Paret har likevel bestemt seg for å dra tilbake til Thailand. - Da skal vi ha med oss barnet, sier Lene, som er gravid i fjerde måned. Foto: Ole C.H. Thomassen Vis mer

-  Jeg glemmer aldri en høygravid kvinne som lå i bushen. Fødselen var tydeligvis i gang, og folk prøvde å hjelpe. Da vi kom ned igjen etter alle de timene, lå hun fortsatt der med den store magen, men da pustet hun ikke lenger. Det var et helvete. Verre enn den verste skrekkfilmen man kan tenke seg, forteller Lene.

Paret søkte sammen med andre. Om natta satt de i restene på et hotell og betraktet kaoset.

-  Tanken på babyen i magen plaget oss veldig. Kunne den ha blitt skadd? Men vi hadde i alle fall hverandre, sier de. Neste dag fikk Lene og Olav plass på den første båten til Phuket. Der dro de rett til sykehuset og fikk ultralyd.

-  Heldigvis var alt i orden med barnet. Jeg er sjeleglad for at babyen ikke hadde kommet ut ennå, men at den lå beskyttet i magen, sier Lene.

30. desember satte Lene og Olav seg på flyet hjem. Da hadde de forsøkt å samle tankene i noen dager på Kata Beach, der ødeleggelsene var mindre.

Vanskelig hverdag

-  Da flyet lettet, tenkte jeg: «Nå drar vi fra helvete til stjernene.» Og jeg tenkte på dem som måtte bli igjen i kaoset uten noen ting, sier Lene. Vel hjemme dro paret rett til Lenes foreldre på Toten og slappet av i noen dager.

-  Vi var kjempeslitne både fysisk og psykisk. Jeg sov døgnet rundt i flere dager. Det var godt, men det var som å være i en boble, en mellomtilstand, forteller Lene.

Men tilbake i leiligheten på St. Hanshaugen i Oslo ble dagene vanskelige.

-  Det var merkelig å komme tilbake. Jeg var helt ute. I begynnelsen klarte jeg ikke engang å glede meg til babyen som skulle komme, men bekymret meg for at det ikke skulle gå bra, forteller Lene.

Hun slet også med andre ting.

-  TV-sendingene var vanskelige å takle. Dte var støtende å se håndball rett etter Aceh-innslagene på nyhetene. Alt annet enn katastrofen var bagatellmessig, sier hun. Tida etterpå har vært tung.

-  Jeg har slitt med søvnproblemer og vært deprimert. Jeg har fortsatt en sorg som jeg vet vil vare en stund. Men jo lengre tid det går, jo mer tenker jeg på hvor heldige vi har vært, sier Lene. Hun og Olav har så langt ikke tatt imot tilbudet om psykologhjelp.

-  Vi har hverandre. Vi har begge opplevd det samme, selv om opplevelsen er ulik. Men vi overlevde sammen, sier Olav Stuen.

Begge har begynt å jobbe igjen, men for Lene tok det seks uker å komme i gang.

Takknemlige

-  Det var helt umulig i begynnelsen for oss begge å begynne å jobbe. Katastrofen er fortsatt det første jeg tenker på når jeg våkner, og det siste jeg tenker på før jeg legger meg, og jeg leser fortsatt alt jeg kommer over om katastrofen, forteller hun. For Olav har det blitt viktig å tenke framover.

-   Vi har vært utrolige heldige. Mange har sett døden i øynene. Vi har sett døden med øynene. Det er småtteri i forhold. Jeg har tenkt mye på dem som mistet noen av sine. Men jeg har også vært veldig opptatt av å fokusere på positive ting etter at vi kom hjem, sier Olav.

-  Man blir mye mer opptatt av å ta vare på hverandre, venner og familie. Det er det som betyr mest, sier Lene. Hun tror også erfaringene de har måttet gjøre seg, har gjort dem sterkere.

-  Vi har vokst på dette. Skulle det dukke opp en krise, kan man kanskje bruke erfaringene.

Om fire måneder blir familien på to til tre. Og sist uke var Lene igjen på ultralyd og fikk bekreftet at alt er i orden med barnet.

-  Jeg føler meg så vanvittig heldig; dobbelt heldig. Det er mulig at min glede over at alt er bra med barnet, er enda større enn den vanligvis ville vært, sier Lene.

-  Vi kom fra det uten en eneste fysisk skade og skal i tillegg få et helt nytt liv om noen måneder. Det er vi takknemlige for, sier Olav.