Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Det fortrengte oppgjøret

Pressefolk er godt representert i overvåkingspolitiets arkiver som objekter for ulovlig overvåking. Men også som samarbeidspartnere for de hemmelige tjenester.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

FREDAG

for ti dager siden satt jeg utenfor politihuset på Grønland i Oslo og ventet på audiens hos overvåkingssjef Per Sefland. Jeg var riktig kledd for anledningen, med solbriller og med mappe under armen. Det var redaktør John Arne Markussens mappe, som Sefland i sin tid hadde bidratt til å fylle. Nå skulle overvåkingssjefen konfronteres med det faktum at han som konstituert politimester i Vest-Finnmark drev ulovlig overvåking av mannen som i dag er konstituert sjefredaktør i Dagbladet.

Sefland tok det hele «til etterretning». Han hadde forberedt seg godt og visste hva han skulle svare. Han hadde også i forveien fått bistand av Innsynsutvalget, som før intervjuet presiserte overfor Dagbladet at telefonavlyttingen hadde vært rettet mot Markussens samtalepartner og ikke Markussen selv.

MEN FORNEMMET

jeg ikke også en anelse forakt på vei ut? Ikke fra Sefland, men fra et par tjenestemenn, som skulle sette meg i forbindelse med PST-sjefen når intervjuet vel var ferdigskrevet. Eller var det bare en tretthet jeg sporet i ansiktene deres over nok en journalist, nok en anklage, etter et tiår med tungt skyts fra kommisjoner, politikere og presse? Kanskje var det bare en tanke i mitt eget hode. At disse som har utført sin betrodde oppgave med nidkjærhet og nøyaktighet «i samfunnets tjeneste», sitter igjen med en følelse av å være forrådt av sine oppdragsgivere, politikerne, og sine samarbeidspartnere, pressen? For det er jo de som er de egentlige skurkene i dramaet.

OVERVÅKERNE

gjorde det de fikk beskjed om. Iblant gjorde de mer. De brøt sin instruks, men i den tro at oppdragsgiverne ønsket det.

Men hva gjorde pressen? Noen pressefolk, som Markussen, ble overvåket og registrert, ikke bare i forbindelse med sitt politiske ungdomsengasjement, men også i sitt arbeid som journalister. Det reiser viktige prinsipielle spørsmål om journalisters forhold til sine kilder. Kildevernet, altså pressens rett og plikt til å bevare sine kilders anonymitet, vil være lite verdt hvis maktens menn kan spore opp kildenes identitet gjennom avlytting og annen overvåking. Bevisene for at det var slik, og en beklemmende usikkerhet om at det fortsatt kan være slik, kan få mange kilder til å forstumme. Det vil skade samfunnsdebatten og dermed også demokratiet.

ANDRE JOURNALISTER

og redaktører samarbeidet direkte med de hemmelige tjenester. Det er svært grundig dokumentert i bøkene om «Den hemmelige krigen» av historikerne Trond Bergh og Knut Einar Eriksen, som kom i 1998. Disse samarbeidende journalistene og redaktørene delte statsmyndighetenes og tjenestenes fiendebilde. De spilte på lag. De var informanter. De trykte lekkasjer som var i tjenestens favør, og stoppet informasjon som gikk motsatt vei. De drev aktiv diskreditering av samfunnskritiske røster, eller overså dem. Og de brøt ettertrykkelig med skrevne og uskrevne regler for kritisk og uavhengig journalistikk. Vi snakker om tiår med fortielser. Dokumentasjonen om dette er rikelig i historieverket. Men det er spredt over flere kapitler og har ikke fått særlig oppmerksomhet. En forklaring er at da bøkene kom, var både presse og politikere utmattet av selve temaet, etter vedvarende fokusering på tjenestene i mange år. At svært mange redaksjoner, små og store, har svin på skogen, kan også forklare hvorfor presse og kringkasting i så liten grad har drøftet sin egen rolle.

To som virkelig har dukket ned i materien er Bjørn Nilsen og Finn Sjue, som noe etter historikerne kom ut med boka «Skjult dagsorden». Men som ml-ere har de selv vært overvåkingsobjekter og kan lettere oversees (og diskrediteres) enn de historikere som i sin tid ble satt på oppgaven.

MEN POLITIKERNE

og toneangivende pressefolk har gjort det lett for seg. Politikerne fikk igangsatt gransking, kartla uhumskhetene og drev historisk renselse gjennom åpne høringer. Hadde ikke Høyre i et anfall av glasnost latt borgeres rettssikkerhet få forrang for rikets sikkerhet, hadde vi ikke engang fått flertall for å få sannheten på bordet.

Men hva byr de oss, politikerne? Svært begrenset innsyn i et system som nå i ettertid ser ut som den rene angiverstaten. På side 422 i historikernes bind 1 får vi et inntrykk av overvåkingspolitiets fangarmer gjennom en opplisting av samarbeidspartnere: ordførere, herredskasserere, likningssjefer, ansatte ved folkeregistrene og trygdekassene, handelsreisende, kjøpmenn, hotellbetjening, forsikringsfolk, HV-folk, avisfolk, ferje- og bryggemannskaper, folk i samorganisasjonen, ansatte i Postverket og i NSB samt personer ved rutebusselskapene - særlig sjåfører som var «skarpe iakttagere». La oss ikke glemme ansatte i Televerket. Og dette har pressefolk som visste fortidd.

Høyrepressen var like aktiv som A-pressen i pardansen med hysj-tjenesten. NRK var like påpasselig i sin personkontroll som andre statsinstitusjoner.

DAGBLADET

kommer hederlig unna historikernes gransking. Tidligere sjefredaktør Helge Seip synes riktignok i et debattinnlegg om historieverket at hans gamle avis blir slått i hartkorn med kommunistpressen. Men historikernes hensikt var vel bare å slå fast at denne avisa var et hederlig unntak og allerede på 50-tallet var ute med kritikk av overvåking på politisk grunnlag. Ikke fordi den gamle Venstre-avisa sympatiserte med sovjetkommunister. Men fordi den holdt sine liberale og journalistiske verdier høyt. Sånn sett er det betryggende og i tråd med avisas lange tradisjon at vår nåværende redaktør har vært objekt for overvåking, og ikke samarbeidspartner for overvåking.

Hadde nå venstremannen Odd Einar Dørum sørget for å holde døra for innsyn åpen så lenge noen følte behov for det, i stedet for å stenge igjen, så hadde også han stått fjellstøtt i den liberale tradisjonen.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media