Det fragmenterte parti

Arbeiderpartiet vakler inn i julehelga i strid om ledelsen. Men er det også en strid om politikk?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

JULEFREDEN får ikke senke seg over Det norske Arbeiderparti i år. Lederskapsdebatten er kommet på et merkelig tidspunkt. Rett nok har partiet tradisjon for å lage interne opprør når det stunder til de store høytider. Påskeopprøret er jo en del av partiets folklore. Men det er lenge til landsmøtet, og for meg ser det ut til at partiet heller burde diskutere politikk enn personer. Men det er kanskje det de driver med?

Ellers er det selvsagt heller ingenting å si på at det er kamp om posisjoner i et parti. Men i dette tilfellet skjer det i det skjulte, bak anonymitet og under frykt. Dolkestøtslegender etableres, Nikodemuser utpekes, rykter spres. Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg sier også lite om politikk. Den første kjemper for sitt politiske liv, den andre er taus. Det er et merkelig opplegg for en politisk debatt. Men strid om politikk er jo normalt i et parti. Nå henvises alle åpne innspill til tjenestevei, og hvis de to kandidatene blir spurt når alle andre en gang utpå seinvinteren har debat tert og dolket seg ferdig, skal de svare på om de er villige til å lede partiet. De vil helst være materialforvaltere som passer på prosedyrene. Hadde partiet en tredjeperson nå, ville ikke han eller hun trenge mange ord for å kaste forklarelsens lysstråle over partiet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

EN GANG BLE Arbeiderpartiet omtalt som ørnen blant partiene. Nå er jeg usikker på hva slags fugl jeg ser. Jens Stoltenbergs politiske håndlag er den moderne teknokratens. Thorbjørn Jagland lyder som et ekko av noe de eldste i partiet mener å ha hørt en gang. Slik holder Jagland liv i seg selv. Men tre måneder etter et valg der partiet led sitt største nederlag noensinne, er det vanskelig å se konturene av en opposisjonspolitikk som kan bli regjeringspolitikk om fire år. Fordi partiet også har beredt grunnen for Bondevik-regjeringens politikk, er det selvsagt blitt vanskeligere å skape et alternativ. Det tar tid å befri seg for klærne som ble stjålet mens Høyre var ute og badet. I en viss forstand kan man si at moderniseringen av p artiet, som nettopp Thorbjørn Jagland var en drivende kraft bak i siste halvdel av 1980-tallet, er blitt partiets problem ved inngangen til 2000-tallet. Da er det kanskje fristende å gjøre politiske veivalg til personvalg. Men hvis Jens Stoltenberg skal lede den neste moderniseringen, må han i det minste antyde en vei framover. Mener han at partiet skal være mer markedsorientert enn Bondevik II, har han et problem. Vil han holde igjen på privatisering og gjenreise politikken, så krever også det en analyse av det som er gjort av hans egen regjering. Han må si noe troverdig om hvorfor en ny linje er riktig. Det er jo det som er lederskap.

ARBEIDERPARTIETS suksesser er sterkt forbundet med at ny vitenskapsbasert samfunnsinnsikt er blitt transformert til en fornyende, formende kraft. Det skjedde i 1933 da Colbjørnsen og Sømmes treårsplan la grunnlaget for en løsning på den økonomiske krisen. I 1945 staket en ny generasjon av samfunnsøkonomer med Erik Brofoss i spissen ut kursen til gjenr eisning og velferdsstat. Og da dette prosjektet var gjennomført ved begynnelsen av 1970-åra, nedsatte Trygve Bratteli maktutredningen for å søke etter det neste nye. Lederen, Gudmund Hernes, tok et grep som ble opptakten til Gro-epoken. Markedets tid var inne.

Nå har vi en ny maktutredning, og bøkene kommer som perler på en snor. Men jeg tror ikke de leses av Jagland eller Stoltenberg eller deres fløyer. Mens vi i 1970-åra hadde et debatterende klima, er det veldig stille om det maktutrederne legger fram i disse dager. Filosofen Espen Søby pekte nylig på dette i tidsskriftet Samtiden. Kanskje er det noe tidstypisk ved det hele. Det er vanskelig å øyne kjernen i utredningen. Bøkene er antologier med relativt korte artikler. De skaper ingen dagsorden. Det politiske miljøet ser ikke ut til å finne et nytt repertoar for ei ny tid i det som legges fram.

DA JEG NYLIG overvar presentasjonen av den siste boka fra utredningen, «Den fragmenterte staten», slo det meg at det var Kåre Willoch som målbar en sosialdemokratisk opposisjon til den sittende regjeringen, mens Jens Stoltenbergs grå eminense, Jonas Gahr Støre, lød som om han fortsatt satt på statsministerens kontor og var redd for å utfordre budsjettbalansen. Slik speiles Arbeiderpartiets problemer også utenfor lederskapsdebatten. Hvis jeg skal driste meg på en moderne managementanalyse av partiet nå ved høstsesjonens slutt, kan den se slik ut: Visjon: fraværende, ledelse: uklar, strategi: diffus, organisasjon: i oppløsning, kommunikasjon: forvirrende, endringsevne: svak, troverdighet: sviktende. Dette gir en skåre så lav at det i høyeste grad må være bekymringsfullt for aksjonærene, dvs. medlemmene. Den postmoderne staten framstår nok som fragmentert. Men mange i Arbeiderpartiet tror problemet deres er en delt ledelse. Jeg tror det er langt verre: Partiet er minst like fragmentert som staten. Ikke rart det blir ei urolig jul i Arbeiderpartiets hus.