Det gjelder å holde ut

Verken utlendinger uten oppholdstillatelse eller myndighetene vil gi seg. Begge tenker at det bare er å holde ut litt til. Er situasjonen låst?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

De siste ukene før nyttår ble en rekke utlendinger uten oppholdstillatelser presentert i media. Vi så fortvilede mennesker fortelle om en vanskelig fortid og en tøff hverdag. Svaret fra Bjarne Håkon Hanssen og regjeringen var å mane til retur og atter retur. Hva er årsaken til denne insisteringen? Jeg mener det dreier seg om signalpolitikk og at regjeringen ikke ser noen klare alternativer.

Utlendingene som gjemmer seg for myndighetenes blikk er en sammensatt gruppe, men en stor andel må antas å være asylsøkere med avslag. La oss holde oss til dem. Dette er mennesker som blir værende og som har unnlatt å returnere frivillig og har unngått å bli sendt ut. Livet på siden av samfunnet medfører alvorlige konsekvenser for dem selv og for omgivelsene.

Denne belastningen skulle tilsi at myndighetene søkte å finne en løsning på situasjonen. Det ville være klare fordeler med å få disse menneskene ut av skyggene og inn i ordnede former. For eksempel vil man kunne sikre skolegang for barna, en forsvarlig helsesituasjon og en åpen deltakelse i arbeidslivet. Dette ville være gunstig for personene selv, men også for samfunnet rundt. Likevel insisterer altså myndighetene på retur.

Grunnen til at regjeringen ikke vil gi etter, er at man frykter hva dette ville innebære. Et avslag skal medføre at vedkommende skal forlate Norge. Et "nei" skal bety "nei" og ikke "tja". Hvis man gir etter og for eksempel tar opp sakene til fornyet behandling frykter man at det vil bidra til å spre det ryktet blant asylsøkere som myndighetene frykter aller mest. Det lyder: "Det gjelder bare å holde ut, så får du bli til slutt". Denne setningen er norske asylmyndigheters største mareritt, noe som ble bekreftet av Arbeids- og inkluderingsministeren i forrige uke. Hvis det "å holde ut" er den første tanken som dukker opp i hodet på asylsøkere som får avslag, så er det liten sjanse for at hun eller han frivillig drar tilbake til hjemlandet.

Det er med andre ord snakk om en redsel for å sende gale signaler. Man insisterer på retur fordi de andre alternativene ville kunne sende uklare meldinger til de som ligger skjult, til de som befinner seg i asylprosessen og til fremtidige asylsøkere. Men samtidig er det altså et problem for den norske velferdsstaten at en større gruppe mennesker befinner seg innenfor landegrensene, men utenfor samfunnet. Hvilke alternativer har egentlig regjeringen?

Amnesti har blitt diskutert som alternativ. Det kunne for eksempel være i form av å gi alle som befinner seg i Norge uten oppholdstillatelse muligheten til å søke på nytt. Den nærmeste erfaringen med denne løsningen finner vi i Sverige. Etter initiativ fra den svenske kirken ble en slik fornyet behandling presset frem i fjor. Da man telte opp søknadene et år senere hadde drøyt 30 000 tusen gjemte dukket frem, og mange fikk bli i landet. Kritikerne mente at dette undergravde troen på det svenske asylsystemet. Det ble også hevdet at denne milde innstillingen ble plukket opp av asylsøkere som var på vei til Europa. I fjor kom det 35000 søkere til Sverige. I år blir tallet opp mot 40 000. Til sammenligning kommer det 6000 til Norge og bare 1400 til Danmark. Det kan altså se ut som om amnesti kan virke mot regjeringens målsetting om en restriktiv asyl- og flyktningpolitikk. Motivasjonen for å "holde ut" ville også kunne øke hvis en kunne øyne et slikt amnesti i fremtiden.

Arbeid kunne være en annen løsning. La dem få arbeidstillatelser. I England har man forsøkt denne ordningen med såkalte ureturnerbare asylsøkere. Hvis det er gått mer enn fem år siden avslaget og den tidligere asylsøkeren ikke har begått forbrytelser, gis det adgang til å gjøre samfunnsnyttig arbeid og etter hvert få opphold. Hvis det er tvil om identiteten må man vente ytterligere to år. I Norge har myndighetene tradisjonelt vært nøye med å skille arbeidssøkere fra asylsøkere. Ville enkelte holde ut hvis det lå en mulighet for arbeid et stykke frem i tid? I England er tanken at fem eller syv år er såpass lang tid at de som får avslag ikke vil spekulere i denne muligheten. Norske myndigheter ønsker imidlertid ikke å premiere de som har klamret seg fast i Norge og som har nektet å dra ut av landet til tross for et endelig avslag.

I stedet holder man på retur som eneste alternativ. Og for tidligere asylsøkere jobbes det på flere fronter med å få til flere returer. De siste årene har man begynt å gi mindre pengesummer til de uten opphold som tar et skritt frem og sier at de vil dra tilbake til hjemlandet. De som reiser "frivillig" eller rettere sagt "samtykker" til retur, får hjelp med det praktiske. Men færre melder seg enn det myndighetene ønsker.

Spørsmålet om hvordan man kan få til flere slike "samarbeidsreturer".

En av grunnene til at det er vanskelig å motivere disse til retur er forholdene i hjemlandene. Listen over landene gir oss en pekepinn om dette. Irak, Russland (Tsjetsjenia), Iran og Somalia ligger på topp. Det er ikke enkelt å vende tilbake eller å sende noen tilbake til disse landene.

Verken de tidligere asylsøkerne eller myndighetene vil gi seg. Begge opplever at det bare gjelder "å holde ut litt til". Situasjonen synes dermed å være låst. Og partene er uenige om hvem som sitter med nøkkelen. Asylsøkerne peker på myndighetene og mener de bør innvilge opphold. Omvendt peker regjeringen på at problemet vil løse seg ved at de med avslag reiser.

Til daglig løses situasjonen ofte ved at personer som ikke har forlatt Norge til sist får lovlig opphold. Og det er som nevnt mange gode grunner for at man lar dette skje. Men når medienes flomlys slås på, blir det vanskelig for myndighetene å gi etter.