Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

Det glemte vedtaket

Kanskje ser vi slutten på det parlamentariske løsgjengeri. Et glemt vedtak i Stortinget kan brukes til å framskynde prosessen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Den 25. oktober 2001 fremmet representanten Carl I. Hagen på vegne av Fremskrittspartiet dette forslaget i Stortinget: «Erklæringen fra regjeringen Bondevik, basert på Sem-erklæringen og svar på spørsmål fra Fremskrittspartiets stortingsgruppe, godkjennes, idet regjeringen har Stortingets tillit.» Forslaget ble vedtatt med stemmene fra Fremskrittspartiet og de tre regjeringspartiene.

I formen, men ennå ikke i realiteten, er dette et innsettingsvedtak som er en ordning for å sikre stabil styring i forholdet mellom parlamentet og regjeringen. Men det holder ikke til å etablere parlamentarisk sedvane at representanten Hagen får flertall for et slikt vedtak en enkelt gang, sier professor Trond Nordby, som er eksperten på disse tingene her på berget. Denne oppfatningen styrkes av at 25. oktober-vedtaket er blitt det vedtaket alle siden har glemt.

Arbeiderpartiets

Jens Stoltenberg bruker det ikke når han vil klistre regjeringen Bondevik II til Hagen. Carl I. Hagen selv, som ellers aldri unnlater å henvise til de mest obskure vedtak og paragrafer i Stortingets regelverk, gjør det heller ikke. Hagen bidro selv til å undergrave betydningen av tillitsvedtaket da han under behandlingen av budsjettet i november 2001, tvang Bondevik til å stille kabinettsspørsmål før han ville støtte den regjeringen han ga sin tillit to uker tidligere.

I vår er Jens Stoltenberg utallige ganger blitt spurt om han er villig til å danne regjering. Det er han selvsagt, men under forutsetning av at det er et avklart parlamentarisk grunnlag for en slik regjering. Dersom utspørreren følger opp med nye spørsmål, svarer Stoltenberg at et grunnlag kan etableres i en koalisjon som til sammen har flertall i Stortinget, eller ved en avtale mellom partiet i regjering og ett eller flere partier i Stortinget. Et vedtak som likner svært mye på formuleringene i det vedtatte Hagen-forslaget fra oktober 2001 er en av måtene å formalisere en slik avtale på.

Det politiske kjeklet

som seinest ble stilt til skue i den såkalte partilederdebatten i NRKs «Standpunkt»-program forleden, illustrerer en mangel på dimensjoner i politikergenerasjonen som akkurat nå bestyrer butikken. Det er ikke de store tanker som preger deres ytringer. De er svært mye flinkere til å la snakketøyet gå på tomgang slik at ingen av de andre slipper til, mens de tenker ut sine små konklusjoner akkurat der og da.

Før eller siden kommer det neste regjeringsskiftet. Det kan bli Hagen, Petersen (ev. Foss eller Solberg), Stoltenberg eller også Bondevik III. Omstendighetene ved hvert av disse alternativene vil være høyst forskjellige. Men om regjeringssjefen vil det slik, kan hun eller han velge å be om Stortingets tillit for å markere den nye regjeringens parlamentariske grunnlag. Da vil det begynne å likne på noe.

Slik kan Norge

få det som med et fremmedord kalles «investitur». I Sverige er det slik at en ny regjering kan ta sete dersom den får simpelt flertall i Riksdagen bak seg. I Tyskland kreves det også et vedtak, men med kvalifisert flertall. I Irland er ordningen noe midt imellom. I disse landene hører det også oppløsningsrett med. Den må eventuelt skrives inn i Grunnloven i Norge, og det er i øyeblikket lite sannsynlig, og uansett langt fram.

Forestillingen

om sentrum som en egen blokk i norsk politikk, er et av de vanskeligste hindre på veien mot en parlamentarisk ordning med innsettelsesvedtak. Anne Enger Lahnsteins opprinnelige tanke bak sentrumsalternativet var å bygge på vekslende grunnlag i Stortinget. Gro Harlem Brundtland styrte også etter dette løsgjengerprinsippet med budsjettsamarbeid til høyre og sosialt samarbeid til venstre.

Men de ganske dårlige erfaringene fra alle de tre siste regjeringsdannelsene som flertallet i Stortinget har filleristet i sak etter sak, kan tyde på at den lange perioden med ekstrem mindretallsparlamentarisme går mot slutten. Dersom et flertall av politikerne ikke bare vil prate om politisk avklaring, men faktisk gjøre noe for å etablere den, kan de bygge videre på vedtaket som alle glemte fra den 25. oktober 2001.