Det globale Norge

Norske redere betaler ikke skatt. En oppkomling fra Molde fisker havet tomt utenfor Chile, freser rundt i Oslofjorden med en båt han kaller «Spirit of Norway», men bor i London fordi han ikke vil bidra med penger til statskassa. Regjeringen investerer oljefondet i utlandet: Dette er globaliseringen.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Etter å ha blitt oversatt til 25 språk, kom i denne uka «Globaliseringsfellen» på norsk. Verden siger inn over landet, til tross for at den regjeringsoppnevnte verdikommisjonen mener vi helst skulle være opptatt av ikke å kaste tyggegummi på gata. Men selv om vi er inne i en bølge med lav arbeidsløshet og stigende velstand, har konsekvensene av finanskapitalens løsrivelse fra nasjonalstaten nådd oss for lengst.

  • Vi møter et tidligere stadium i denne utviklingen gjennom mennesker som søker opphold i Norge. Den såkalte tredje verdens fattigdom skyldes langt på vei imperialismens form for globalisering: Vestens rikdom er skapt av arbeid i koloniene. Da ble handelen verdensomspennende, men hovedsetet lå fast i nasjonalstater. Men kapitalens globalisering truer ikke bare «utlendinger» med fattigdom. Etter hvert som den legges i hendene på multinasjonale konserner, synker levestandarden også i Europa og USA.
  • Det går tre indiske arbeidere på en sveitsisk, forteller Hans-Peter Martin og Harald Schumann i «Globaliseringsfellen». Når drivkraften utelukkende er mer profitt, er valget ikke vanskelig - forutsatt at arbeidsprosessen lar seg utføre like lett i India. Det er som oftest tilfelle, takket være teknologi og effektiviseringen av transportsystemet. Derfor blir ikke lønnsomhet som sådan et kriterium for å bevare arbeidsplasser. Den må være høyere enn noe annet sted på kloden.
  • Som all kapital vil den globale formere seg så sikkert og så fort som mulig. Ironisk nok utgjøres den for en stor del av fond som skal trygge livet i hjemlandet, så som pensjonsfond - og vårt eget oljefond. Dermed blir det som etter det gamle industrisamfunnets modell skulle sikre velstand, en trussel mot den samme velstanden. I en globalisert tid forsvinner også de gamle forestillingene om at arbeid danner grunnlag for livsopphold.
  • Produksjonens mekanisering og datateknologien har ført til at det i en ikke altfor fjern framtid bare trengs 20 prosent av arbeidsstokken for å produsere de varene vi har behov for - eller det de øvrige 80 prosent har råd til å kjøpe. Hva de skal bedrive tida med? Lavtlønnet omsorgsarbeid og «tittytainment», ifølge Zbignev Brzezinski: De skal underholdes og ernæres som fra en pupp. De rike må slutte seg sammen i gettoer. «Verden blir som et kjempestort Brasil,» spår Sovjetunionens siste president, Mikhail Gorbatsjov, en håndfull rike i et hav av fattige. Og da har pengemakten for lengst fortrengt det som nå måtte være av folkemakt.
  • Slik må det ikke gå. Men den første forutsetning for en annen framtid, er at problemet erkjennes. Det lar seg gjøre fra flere ideologiske ståsteder. Her hjemme har Kåre Willoch og Francis Sejersted, som George Soros i USA, sett det som en utfordring til kapitalismen. Men det italienske tidsskriftet Avvenimenti trykte nylig utdrag av Soros' oppgjør med kapitalismen som etterord til Det kommunistiske manifest. Også det retter seg mot en global fiende.
  • Markedsliberalisme kan ikke alene skape velferd og rettferdighet, til tross for hva Harvard-økonomene forsøkte å innbille innbyggerne i det gamle kommunistiske Europa. Bare et menneske med hus og mat er i stand til å være demokratisk aktør, og markedsøkonomien skaper rikdom for de få, ikke for de mange. Men hva skal temme kapitalen? Diskusjonen om regionalisering må ses i dette perspektivet, det grunnleggende spørsmålet er om nasjonalstaten kan besvare utfordringene, eller om vi må innføre et nytt politisk ordningsprinsipp.
  • Forfatterne av «Globaliseringsfellen» peker på det åpenbare: Å beskatte kapital og luksusforbruk; og håper i tillegg at EU kan forvandle seg til rettsgarantist. Da må unionen i så fall gjøre kuvending, for den er selv et resultat av kapitalens krav. Men det viktigste må nå være å bli oppmerksom på hva som skjer. Så får vi krangle om tiltakene etter hvert. Fordi vi takket være oljen ennå har litt tid, skulle dette være en oppgave skreddersydd for et land der det er typisk å være best.