Det globale vern

Hvordan kan norsk sikkerhetspolitikk ligge fast, når hjørnesteinen er i bevegelse?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NATOs GENERALSEKRETÆR Jaap de Hoop Scheffer som snart kommer til Norge, har innledet nærmere kontakter med Japan, New Zealand og Australia. Det kan trygt gjentas, sånn at det siger inn: Japan, New Zealand og Australia.Perspektivet trer tydelig fram når vi husker at NATO er en forkortelse for North Atlantic Treaty Organisation, ofte kalt Atlanterhavspakten på norsk. Det var en gang en militær forsikringsordning inngått mellom USA og de sentrale landene i Europa, inkludert Norge som da var det eneste medlem med felles grense mot Sovjetunionen. Pakten var selve juvelen i kronen i oppdemmingspolitikken som var fagbetegnelsen på den amerikanske strategien mot sovjetisk ekspansjon. Norges utenriksminister Halvard Lange var en av alliansens grunnleggere og «vise menn».

MEDLEMSLANDENES utenriksministere ble alliansens øverste organ utenom statssjefenes møter, og alle vedtak forutsetter enighet fra alle, såkalt konsensus. Men selv om utenriksministrene satt på toppen, var NATO en ren militær allianse der øverstkommanderende alltid skulle være en amerikansk general. Lenge var dette selve sjefposten for en amerikansk toppmilitær fordi han også var øverstkommanderende for en stående amerikansk styrke i Europa på over 300 000 soldater. Det var ved SHAPE-hovedkvarteret i Brussel det var action, inkludert mange hundre atomvåpen på fly, raketter, i miner og i artillerigranater. NATOs øverstkommanderende stirret fienden rett i hvitøyet og befant seg i fremste frontlinje i striden mellom det gode som var oss, og «Det ondes imperium» som Ronald Reagan døpte Sovjet, og som var dem.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MEN DET VAR FØR . For et par år siden sa daværende generalsekretær lord George Robertson på et seminar i Washington at den allianse som han ledet, ikke lenger var «din pappas NATO». Det kommer klart fram når Robertsons etterfølger søker kontakt med land i Stillehavet der de vandrer på jorda med hodet ned. Tanker om et verdensomspennende NATO tenkes og snakkes om når alliansens utenriksministere kommer sammen slik de gjorde i Brussel tidligere i måneden. To land som ikke var land så lenge Sovjet eksisterte, Ukraina og Georgia, kan få status som medlemskandidater om ett eller to år dersom kloke hoder samtidig tenker ut ordninger som tilfredsstiller Russland. NATO-Russland-rådet som ble opprettet i 2002, er helt utilstrekkelig i denne sammenhengen. Dette samarbeidet må kraftig utvides, og det er et stort spørsmål om det vil være nok til å dempe russiske motreaksjoner dersom NATO inviterer Ukraina til å bli medlem. Her truer mye gammel russisk historie med å legge seg på tverra.

LIKE FØR JUL skrev den nye forsvarsministeren Anne-Grete Strøm-Erichsen en artikkel i Verdens Gang under tittelen «NATO er vår hjørnestein». Det er et mantra av samme type som Nei-dronning Anne Enger Lahnstein kom med foran folkeavstemningen om EU i 1994 da hun avviste all diskusjon om de sikkerhetspolitiske sider ved et medlemskap i unionen ved å vise til at sikkerhetspolitikken lå i NATO, «og der er vi medlem». Spørsmålene framover vil dreie seg om hva det er vi er medlem av, og hva det betyr. Det eneste sikre akkurat nå, er at det ikke betyr det samme som før.

PÅ DET SISTE utenriksministermøtet ble det drøftet mye politikk. Det har USA vært skeptiske til etter at George W. Bush tok over i Washington. Nå er skepsisen til politikk i NATO blitt mindre, og det faller sammen med den offisielle erkjennelsen av at det er gått ganske dårlig i Irak og at noe må gjøres i forholdet til Iran. Også Frankrike deltar i de politiske drøftingene, så lenge de er bare drøftinger. Straks de blir konkrete, vil Frankrike prioritere EU og FN.Med stadig nye utvidelser og et framtidsperspektiv som peker mot en verdensomspennende sikkerhetsorganisasjon med terroristbekjempelse og nasjonsbygging som hovedoppgaver, trues organisasjonen både av indre spenninger og utvanning. Norge var «stort» i det gamle NATO. I det nye som gradvis bygges opp nå, er vi et lite medlem. Spørsmålet er hvor mye «hjørnestein» det nye NATO bør være i norsk sikkerhetspolitikk. Eller om det er slik at Norge blir mindre viktig for NATO og NATO blir mindre viktig for oss.