Det gode Norge

Bildet er sjokkerende sterkt: En naken somalier ligger på bakken. Han vrir seg i smerte etter å ha blitt utsatt for elektriske støt, mens en navnløs soldat holder ham nede med den ene foten. Så langt har arbeidet for menneskerettighetene kommet, 50 år etter FNs verdenserklæring om menneskerettigheter av 1948.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Fotografiet brukes i en av annonsene fra menneskerettighetsfestivalen Dugnad 98. Hele det gode Norge - femti frivillige organisasjoner - står bak en kampanje for å få oss til å sette av «fem minutter for menneskerettighetene» på den store jubileumsdagen i morgen.

  • Det kampanjen og reklamebyrået Dinamo ikke forteller oss, er at bildet er et av de viktigste bevisene på at italienske FN-soldater sto bak grove overgrep mot sivilbefolkningen under verdensorganisasjonens fredsopprettende operasjon i Somalia i 1992- 1993. Av annonsen kan det se ut som om somalieren tortureres av sine egne. Men det er jo så vanlig i Afrika.
  • I en av de andre annonsene ser vi en avmagret, anonym mor begrave et lite barn. Vi får ikke vite hvem det er. Vi får ikke vite hvor det er. Vi får ikke vite hva som har skjedd, eller hvor moren går når seremonien er over. Og det er helt utenkelig at hun har gitt reklamebyrået tillatelse til å bruke dette reportasjebildet fra NTB for å skape blest om FNs verdenserklæring for menneskerettighetene.
  • Reklamekampanjen gjør det påkrevd å drøfte hvilke virkemidler som brukes for å få fram viktige budskap i et mediebilde som preges av alvorlige perspektivforskyvninger i den tredje verdens disfavør. Arbeidet for menneskerettighetene bringes ikke et eneste skritt framover ved å bruke døde barn som effekt, uten samtidig å gjøre det minste forsøk på å forklare konsekvens og sammenheng. Og det å bruke bilder av nakne afrikanere uten å få med seg at overgriperne faktisk er europeiske, vitner om en skremmende perspektivløshet og kunnskapsløshet bak det som er lagt opp som en av årets største opplysningskampanjer.
  • Men kampanjen følger opp med flere anonyme kvinner, avbildet med slør foran ansiktet i et ikke nærmere identifisert land. Annonsen tegner et grovkornet bilde av muslimske kvinners liv som en «spøkelseshistorie» preget av tvangsgifte, vold, fangenskap og mangel på utdannelse. Det er imidlertid en feilaktig og meget grov forenkling å sammenstille kvinner i slør med verdenserklæringens artikkel fire om slaveri og trelldom.
  • Det er krevende å dekke humanitære katastrofer, særlig fordi ofrenes identitet så lett kan forsvinne i den generelle beskrivelsen av bunnløs nød. Ingen norske medier har vært flinke nok til å gi ofrene et navn, en alder, en forhistorie, en diagnose eller en prognose. Dette har ført til en kontinuerlig og høyst berettiget debatt om medienes dekning av den fattige delen av verden, særlig Afrika. De frivillige organisasjonene har tatt del i denne debatten med stor styrke. Derfor er det forstemmende at resultatet blir så skjevt når de selv påtar seg ansvaret for bred holdningsformidling.
  • Det er minst like forstemmende at de formidler et bilde av islam som minst av alt er egnet til å fremme ideen om respekt for enkeltmennesket uavhengig av religiøs tilknytning. Av reklamebransjen selv kan man ikke forvente for mye - bransjens forkjærlighet for holdningsskapende reklame er ikke fulgt opp med å bygge ut et troverdig apparat for politisk analyse. Men store, rike og profesjonaliserte organisasjoner som Norges Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Kirkens Nødhjelp og Redd Barna burde visst bedre.
  • Det gode Norge er blitt en industri i vekst. Eksport av demokrati og menneskerettigheter ved hjelp av frivillige organisasjoner er en viktig del av norsk utenrikspolitikk, og da blir langsiktighet og kunnskap viktigere enn sjokkeffekter og telefonselgere for å vekke en trett opinion i dens evige middagslur. Når kampanjens tilmålte fem minutter er ute, vil det vise seg at menneskerettigheter ikke kan selges på samme omtrentlige måte som såpe eller lottokuponger.