Det gode selskap

Snipp snapp snute, du er ute.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HISTORIEBØKENE ER SOM vi vet fulle av unnlatelsessynder. Det gjelder ikke bare vår nære og fjerne samfunnshistorie, men også vår kunst og litteraturhistorie. Den som får stå i lyset er han eller hun som tåler historiens dom. Men denne historien er igjen hjulpet fram av enkeltmenneskers definisjonsmakt, datidas estetiske kriterier og omskiftelige trender. For kunstneren Aksel Waldemar Johannessens var det visstnok det siste som felte ham. Men han er ikke alene om å bli glemt.

DENNE SOMMEREN HAR Trondheim Kunstmuseum løftet fram de glemte kvinnelige kunstnerne fra 20-tallet. Ragnhild Kaarbø, Borghild Røed Lærum, Ragnhild Keyser og Charlotte Wankel sies alle å være langt mer nyskapende enn mennene i sin samtid. De malte kubistisk lenge før den nonfigurative kunsten slo gjennom i Norge. Likevel har de i det store og hele blitt glemt og utelatt fra kunsthistorien. Som det kom fram i Klassekampen tirsdag er disse kvinnene gjennomgående ikke nevt i «Norges kunsthistorie» seks bind. Dette til tross for at de sies å være blant de mest avantgardistiske i sin samtid.

OGSÅ DEN GANGEN ble de holdt ute fra det gode selskap og direkte latterliggjort. Etter å ha stilt ut flere ganger med den parisiske avantgarden, tok Charlotte Wankel initiativ til utstillingen «Otte skandinaviske kubister» ved kunsternforbundet i 1927. Her stilte Kaarbø, Keyser og Wankel ut bildene sine sammen med tre svenske og en dansk malerinne. Om denne utstillingen skrev Jappe Nielsen i Dagbladet: «For en nøktern bedømmelse kan jo dette i evighet aldri bli annet enn affektasjon eller kamuflasje for å skjule mangelen på talent». Utstillingen falt heller ikke i smak hos Asbjørn Aamodt i Arbeiderbladet, som skrev: «Da mitt arbeid som anmelder innskrenger sig til omtale av foreteelser som faller inn under begrepet kunst, ligger denne utstilling egentlig utenfor rammen av min virksomhet». Han karakteriserte bildene som fremkommet av «nidkjære kvinnehender».

SÅ FEIL TAR tar samtidas kunstkjennere ofte når det gjelder nyskapende kunstnere. Av og til må historien skrives på ny. Spørsmålet er hvem som skal ta ansvar for at det skjer. I tilfelle Aksel Waldmar Johannessen har kunstsamler Haakon Mehren nedlagt en betydelig innsats. Godt hjulpet av Aftenposten er Johannessen trukket fram fra mørket. Nå vil Nasjonalgalleriets direktør Allis Helleland se nærmere på den glemte kunstneren med tanke på en utstilling. Det er ikke sikkert revurderingen vil endre historiens oppfatning; det vesentlige er likevel at det blir gjort.

KAMPEN OM VÅR felles hukommelse foregår kontinuerlig hver dag - gjennom medieomtale, gjennom utdeling av priser, gjennom kunstutstillinger, gjennom offentlige pengeoverføringer, bokutgivelser og gjennom valg av pensum i skolen. Denne våren ble det laget nye litterære kanonlister. Disse bidrar til å sementere det kjente - men også til å løfte fram og synliggjøre noen forfattere vi hadde glemt, og noen vi ikke visste om. Listene skjerper også vår oppmerksomhet om hvem som er holdt utenfor. Kanskje kunstfeltet kunne trenge en ny kanondebatt?