Det handler om ungdom

De er genremessig like, de tre premierte bøkene i Aschehougs ungdomsbokkonkurranse, selv om enkelte temaer går igjen. «Ungdomsbbøker» skal åpenbart handle om ungdom, og dermed om sånt som følelser for/løsrivelse fra foreldre og søsken, usikkerhet, bl.a. på egen identitet, famlende erotikk.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kari Bøge har vunnet en fortjent førstepris med «Speilet fanger». Historien om Pia er stillferdig fortalt, uten voldsomme virkemidler, men med fin kontroll over dem som tas i bruk. Av disse tre bøkene er Bøges bok uten tvil den som best gir dybde til og perspektiv på livssituasjonen en står i som ung.

Nærværende

«Å finne seg sjæl» er blitt en intetsigende klisjé. Å si at en bok handler om identitetssøken er heller ikke så ansporende at det gjør noe. Men Kari Bøge makter å gjøre nærværende og forståelig for oss Pias forvirring og fortvilelse over ikke lenger å oppleve seg selv som en person man kan vite hvem er, slik barnet Pia var. Hun «hadde likt ditt og datt og reagert sånn og sånn. Nå var alt i henne på vei til alle kanter, og hun ante ikke hva som var henne og hva som bare kunne bli henne».

Maske

I mellomtiden trenger man en maske å framtre med, og Pia velger Annie Lennox som maskemodell. Hard og sterk og uavhengig vil hun vise seg for verden. Pia lærer en god del om seg selv i løpet av boka, i forhold og lillesøsteren, og til Rune, den første, store forelskelsen. Å komme nær den man lengter etter med maske på er ikke så greit…

Speilet fanger» mangler ingenting av det «ungpikebøker» tradisjonelt inneholder. Den lodder bare mange favner dypere, og er en god bok etter alle mål. Konsulenten i målgruppa anbefaler den begeistret. Målgruppa bør forresten absolutt inkludere foreldregenerasjonen.

Skattejakt

På mer tradisjonelt «ungdomsbok»-niveå ligger Kim Småges «Figurene». Det er en skattejakt-historie, denne gangen ikke lagt til Bayport eller River Heights, men til et energisk beskrevet vestnorsk fjell- fjord- og øylandskap. Fire ungdomsskoleelever, ungdommelig forvirrete de også, hver på sin måte, samler seg om jakten på Gamle-Didriks skatt som mange har lett etter, men aldri funnet. Det kommer imidlertid ikke skikkelig fart i skattejakten før ganske langt uti boka, og åpningen blir litt for lang og litt for flat.

Det skjer ting på det personlige planet med og mellom de fire ungdommene også. Og her fortjener Småge en blomst: Selv om Maja er frontfiguren av de fire, styrer Kim Småge utenom ungpikebok-forbildene. Hun skildrer f. eks. de seksuelle spenningene som oppstår også fra guttesiden, rakt på, fint og overbevisende, synes jeg. Ellers lodder ikke personskildringene så veldig dypt, det er drivet i fortellingen som er bokas styrke. Språklig blir det ofte litt vel bråkjekt for denne leseren.

Dystert

Siste bok ute er Pål Gerhard Olsens «City-drømmer». Den tilhører en genre som etter hvert begynner å gjøre seg gjeldende også innenfor barne- og ungdomslitteraturen: dyster framtidsvisjon av et fremmedgjort, gjennomteknifisert og gjennomregulert samfunn. Planleggerne og herskerne holder til i «Administrasjonstårnet» i City, de gamle er stuet vekk i en glemt bydel. Ikke helt fremmede forestillinger, med andre ord.

David heter det unge mennesket leseren kan identifisere seg med i denne giftige, avhumaniserte verdenen. Men så veldig mye mer enn navnet hans og ytterligere noen persondata får vi ikke del i. Han er forelsket i Ann, påstår forfatteren, men noen opplevelse av mellommenneskelige følelser formidler ikke boka. Det kan nok for så vidt være konsistent innenfor en slik virkelighet, men resultatet er i hvert fall at boka på alle plan blir temmelig nitrist og håpløs. Innvendingen må ikke misforstås dit hen at «det er så mye leit og frist i verden, skriv glade bøker». Selv i de dystreste bøker må det imidlertid finnes noe, en temperatur, som får leseren til å snu sidene.