Det harde åttetallet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Vi visste det ville komme. Unge mennesker som står fram på rekke og rad og ser helt skrekkslagne ut. For finanskrisa truer blant annet den nye lidenskapen i den vestlige verden – shopping. Nå stiger renter og boligutgifter så raskt at lommepengene sluses rett til det som så tørt heter nødvendighetsutgifter. Særlig hvis man ikke har så mye penger i utgangspunktet. For nå tør ingen låne fire ganger over pipa. Ikke får man lov av bankene heller. På mange måter er det sunnhetstegn i bråstoppen. Dansen rundt gullkalven kunne ikke vare evig.

Selv tilhører jeg generasjonen som var møkka lei av å høre om de harde 30-åra. Ja, ja, sa vi oppgitt og gikk plystrende og sorgløse inn i den såkalte dessertgenerasjonen. Ikke hadde vi opplevd krig og optimismen var påtakelig. For mange av oss var ikke den voksne starten på livet preget av caffè latte, flatskjermer og ekstremsporten shopping. Årsaken var rett og slett at det ikke fantes. Derfor gjorde vi opprør mot urettferdigheten i resten av verden. Ja da, det handler om 68-erne.

Etter oss kom syndefloden. Horder av unge mennesker kastet seg ut i forbrukergalskapens villeste dans. Men var de alene? Lån på boligen og lev mens du lever var omkvedet også blant godt voksne som ville være med på dansen. Selv blir jeg stadig arrestert for min moralisme og nå-kan-de-ha-det-så-godt- holdning. Dessuten har jeg ikke de harde 30-åra å slå i bordet med. Bare litt mas om at boligrenten min var på minst 15 prosent. Det gidder ingen å høre på når livreima skal strammes over en trinn mage. Og nå snakker jeg ikke om dem som alltid har stått nederst på rangstigen. Eller de som har bygget sitt liv med sunn fornuft.

Om femti år kan dagens unge voksne sitter der og henvise til det harde åttetallet – 2008. Det var året da dyrets tegn i åpenbaringen, tallene 666, ble erstattet med de enda nifsere børstallene 777. Bare vent. Ingen gidder å høre på dere.