Det harde Høyre

Høyre frigjorde oss fra arbeiderpartistaten. Men er det høyrestaten vi egentlig vil ha?

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HØYRE FYLLER

120 år og Erna Solberg feiret det i Spikersuppa, ikke i Speilsalen rett over gata. Høyre har krøpet ut av embetsmannsuniformen, de lange kjolene og de stive snippene. Dagens motto er ikke form, men reform. Ikke noe annet parti er i dag mer effektivt når det gjelder politiske resultater. De viktigste samfunnsendringene de siste 20 åra har alle sin rot i en internasjonal høykonjunktur for markedsøkonomien. Høyre har vært denne bevegelsens viktigste agent i Norge. Alle de store reformene innen stat og kommune, helsesektoren, mediepolitikken, utdanningssektoren og i handelsnæringen bygger på oppbrudd fra forvaltningsideologi og overgang til markedstenkning. Høyre har fått viljen sin, selv når andre partier har sittet i førersetet.

HØYRE ER ALTSÅ

en effektiv aktør på politikkmarkedet. Partiet er trendsetter, men ikke markedsleder. Partiet og dets ledere blir nok respektert, men noen folkelig varme klarer de sjelden å mobilisere. I våre dager elsker alle Kåre Willoch, men det er den romslige, uavhengige og reflekterte Willoch vi er blitt glade i. Som aktiv politiker og statsminister var Willoch en påståelig, arrogant og nokså fjern person. Verken Jo Benkow, Kaci Kullmann Five, Jan P. Syse eller Jan Petersen fikk noen stor plass i folkets hjerter. De som kom nærmest var Erling Norvik og Rolf Presthus.

HAR DET NOEN

betydning? Vi vet jo sjelden om de joviale og folkekjære bare er gode forførere. Likevel synes det som om det henger noe ved Høyre, en avstand som røper at klassesamfunnet på langt nær er avviklet. Selv om Høyre og de ideologiske markedsøkonomene har seiret på mange fronter, har de ennå ikke klart å overbevise folk flest om at de har sammenfallende interesser med de rike og mektige. En ting er å selge høns i regnvær. En annen å forklare hvorfor det er en fordel for vanlige lønnsmottakere at de rike betaler mindre enn dem i skatt. Som kjent er det slik fordi kapitalinntektene investeres i nye arbeidsplasser. Det handler aldri om grådighet, klassefordeler eller privat forbruk. Aldri.

HER LIGGER

Høyres evige dilemma: balansen mellom samfunnet og det private. For de fleste var det en lettelse da Høyre startet demonteringen av arbeiderpartistaten. Den hadde stivnet i regulering, kontroll og byråkrati. Astrid Gjertsen skal ha evig takk for at varehandelen fikk nye åpningstider. Det var riktig å avvikle kringkastingsmonopolet og å bruke konkurranse til å blåse nytt liv både i offentlig sektor og næringslivet. Reformene ble gjennomført av høyrepolitikere med trygg forankring i velferdsstaten: Willoch, Benkow, Syse, Kullmann Five. Det handlet stort sett om moderasjon og frihet under ansvar. Som Jan P. Syse en gang sa det med sin karakteristiske og velmodulerte stemme: «Man skal ikke endre noe som virker.»

DET NYE HØYRE

under Erna Solbergs ledelse har en annen og mer utålmodig tilnærming. Mens markedsøkonomien tidligere var et virkemiddel i en næringsvennlig stat, er den i økende grad opphøyet til dogme. Ja, mer enn det. I Dagens Næringsliv - som ved siste stortingsvalg anbefalte sine lesere å stemme Høyre - er markedsøkonomien blitt en naturlov. Å velge andre løsninger er det samme som å befale vann å renne oppover. Fra slike posisjoner er veien kort til thatcherismens iskalde logikk: Det finnes ikke noe samfunn, bare individer. Ingen borgere, bare kunder.

HØYRES BESTE

tradisjon er troen på rettssikkerheten, det sosiale ansvaret og det myndige mennesket. Når dette tones ned, blir Høyre et mer endimensjonalt parti, et supermarked med snevert utvalg og billige tilbudsvarer. «Mer for pengene» er kanskje et effektiv slagord i varehandelen, men i politikken er det lett å gjennomskue. I lengden kan ikke Høyre skjule at skattelettelsene i betydelig grad finansieres av egenandeler, gebyrer og avgifter. Eller at privatisering og konkurranseutsetting skaper et nytt kontrollbyråkrati. For ikke å snakke om at de sosiale og økonomiske forskjellene i samfunnet øker kraftig.

MENINGSMÅLINGER

har allerede fanget opp at det er en ny uro i landet, en engstelse for at høyrestaten har gått for langt. Det er signaler et konservativt parti gjør lurt i å lytte til.