Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Nyheter

Mer
Min side Logg ut

- Det hele er meningsløst

- Jeg tenker ofte på Benjamins mamma,og hvordan hun har det etter at hun mistet sin sønn. Mest av alt ønsker jeg å snakke med henne, for å beklage det som skjedde med Benjamin, sier Veronica Andreassen (18), tiltalt for medvirkning til drapet på Benjamin Hermansen (15).

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

- Tatt et oppgjør med seg selv

Om knappe to uker skal 18 år gamle Veronica Andreassen møte i retten, og svare for hva som skjedde den skjebnesvangre natta da 15 år gamle Benjamin Hermansen ble overfalt av nynazister og stukket ihel på Holmlia. Hun var en av tre nynazister som satt i bilen da Benjamin Hermansen og en kamerat ble oppsøkt på gata, overfalt og knivstukket. For første gang siden drapet 26. januar i år er hun den eneste de tre tiltalte som har valgt å snakke med pressen om hendelsen.

- Jeg er ikke stolt av det som skjedde, men ønsker heller ikke å løpe fra ansvaret. Vi tre som står tiltalt for at Benjamin døde, må ta konsekvenser av hva vi foretok oss den natta, sier Veronica til Dagbladet.

Medvirket

I følge tiltalebeslutningen som er tatt ut mot de tre nynazistiske ungdommene, står Joe Erling Jahr (20) og Ole Nicolai "Nico" Kvisler (22) tiltalt for drap på Benjamin Hermansen. Veronica Andreassen (18) for medvirkning. I tiltalen heter det:

"Fredag 26. januar ca kl 23.45 på Åsbråten i Oslo drepte Jahr og Kvisler 15 år gamle Benjamin Hermansen. Drapet var uprovosert og rasistisk motivert. Hermansen ble stukket med kniv i brystet, ryggen og i høyre overarm. I bilen sammen med de to holdt Veronica Andreassen utkikk etter noen "utlendinger" som kunne "tas". Da hun på Åsbråten observerte to for henne ukjente personer av utenlandsk opprinnelse, hvorav den ene var Benjamin Hermansen, gjorde hun Kvisler oppmerksom på disse, hvorpå Kvisler stanset bilen. Kvisler og Jahr gikk ut av bilen hvoretter Benjamin Hermansen ble knivstikk i brystet, ryggen og i høyre overarm."

Så kniven

Tidligere på kvelden hadde vennegjengen sittet hjemme i leiligheten Veronica delte med Jahr og Kvisler og hisset seg opp med hvit, nazistisk musikk og samtaler om hvem de hatet. I følge Veronica reiste de tre ut for å finne noen av disse.

EN NY SJANSE: Veronica Andreassen er drapstruet av nynazistmiljøet - fordi hun tystet etter drapet på Benjamin Hermansen. - Jeg gleder meg til rettssaken for å ta et oppgjør med det jeg har gjort, sier hun. I mellomtiden har hun ansvar for hestehold på senteret der hun får hjelp.Foto: TOMM W. CHRISTIANSEN
EN NY SJANSE: Veronica Andreassen er drapstruet av nynazistmiljøet - fordi hun tystet etter drapet på Benjamin Hermansen. - Jeg gleder meg til rettssaken for å ta et oppgjør med det jeg har gjort, sier hun. I mellomtiden har hun ansvar for hestehold på senteret der hun får hjelp.Foto: TOMM W. CHRISTIANSEN Vis mer

- Det går ikke en dag uten at jeg ser for meg hva som skjedde utenfor bilen. Jeg så kniven som plutselig ble dratt frem, og at den ene gutten falt om. Jeg visste ikke noe om at det var våpen involvert, hevder hun. Etterpå var jeg bare opptatt av å komme meg bort før politiet kom, forteller Veronica. -

- Da vi kom hjem var det en dyster stemning. Det hele er så meningsløst. Det var ikke uskyldige gutter som Benjamin vi hatet. Det var kriminelle som A- og B-gjengen, sier Veronica. -

I følge henne ble Jahr med opp i leiligheten for å pakke tingene sine og forsvant.

- Han ba oss om å gi ham to uker før vi la kortene på bordet. Jeg og Nico var nervøse, og slo opp på tekst-tv. Der stod det at en 15 åring fra Holmlia var blitt drept. Da ble vi for alvor redde. Vi gikk og la oss. Jeg våkna av at politiet stod med en pistol mot hodet mitt. Da følte jeg meg liten, sier Veronica.

Tystet

Etter to dager i avhør hos politiet sprakk Veronica.

- Jeg orket ikke sitte inne med det jeg visste. Det var en lettelse å fortelle hva som hadde skjedd, og oppleve å bli trodd.

Fire dager seinere blir Jahr pågrepet i København. I dag erkjenner Veronica de faktiske forholdene slik de er beskrevet i tiltalen over, men ønsker ikke å forhåndsprosedere saken i pressen. Hun vil derfor heller ikke si noe om skyldspørsmålet.

- Jeg både gruer og gleder meg til rettsaken. En ting er å gå fra min advokats kontor til rettsalen og møte alle mine tidligere kamerater, antirasistene som er møtt frem og Benjamins venner. Det kan jeg takle. Det jeg gruer meg mest til, er å møte Benjamins mamma. Se sorgen i hennes øyne, og vite at jeg har medvirket til denne. Samtidig gleder jeg meg til å få saken overstått og legge alt det vonde bak meg, sier hun.

I dag har hun brutt med det nynazistiske miljøet ingen kontakt med sine tidligere venner, og innrømmer at hun savner dem som mennesker. Men ikke miljøet rundt.

Skjønner hatet

På et behandlingssenter et sted på Østlandet møter 18-åringen Dagbladet. Den snauklipte skallen med hakekors i nakken er borte. Det samme er de karakteristiske oppbretta dongeribuksene, bootsen og pilotjakka. Tilbake står ei tilsynelatende vanlig sørlandsjente, med halvlangt hår og lyse dongeribukser. Som på denne måten ønsker å vise offentlig at hun tar avstand fra den voldelige delen av sin fortid i det nynazistiske miljøet. Og drapet hun er tiltalt for å ha medvirket til.

- Hvorfor skal folk tro på deg?

- Jeg veit at det er vanskelig for folk flest når jeg sier at jeg er på vei ut av det nynazistiske miljøet. Skjønner at de bærer nag og hat til de handlingene som har skjedd. Jeg forventer heller ikke at folk skal forstå, men ønsker på denne måten å legge alt det vonde bak meg og gå videre, sier hun med fast blikk.

Av hensyn til sin egen sikkerhet, må navnet på boutviklingssenteret der hun nå får hjelp, holdes hemmelig. Gjennom terapi og oppbygging av sin egen mestring, har hun for første gang siden hun ble med i det nynazistiske miljøet for snart tre år siden, valgt å møte konsekvensene av sine egne handlinger. I et forsøk på å komme seg videre, i følge henne selv.

Angrer

For to uker siden var Veronica selv tilbake på Holmlia, og oppsøkte stedet der Benjamin døde. Hun fikk en av dem som jobber på ungdomssenteret til å følge seg.

- Det var vondt. Gradvis har det gått opp for meg hva som egentlig skjedde. At en 15 år gammel uskyldig gutt tilfeldig ble drept. Etter at jeg ble løslatt, har mine tanker stadig gått til Benjamins mamma. Jeg skulle ønske at jeg våget å ta kontakt med henne. Men jeg er redd for hvordan hun vil reagere. Og ikke vet jeg hvordan jeg skal få begynne samtalen.

- Skjønner du hennes fortvilelse?

- Selvfølgelig. Og jeg forventer heller ikke at hun skal tilgi meg. Men jeg har prøvd å sette meg inn i hennes situasjon. Tenker hvordan jeg ville ha hatet om dette skjedde med mitt barn. Alle svarene hun leiter etter. Jeg kan kanskje svare på noen av dem, og dermed hjelpe henne videre.

- Kunne du ha forhindret det som skjedde?

- Jeg vet ikke. Tankene mine kverner stadig rundt dette, og i ettertid skulle jeg selvfølgelig ønske at jeg kunne svart ja på dette. Men jeg veit ikke.

Drapstruet

I følge Veronica selv har hun har mottatt flere drapstrulser fra grupperingen rundt Joe Erling Jahr, som hun i politiavhør utpekte som gjerningsmannen bak drapet.

Siden hun valgte å legge alle kortene på bordet bare to dager etter at politiet pågreip henne og ekskjæresten Ole Nicolai Kvisler hjemme i leiligheten mens de sov, har hun blitt bannlyst av miljøet. Hun er redd for represalier, og frykter at miljøet vil ta hevn.

- Du tyster ikke i miljøet, men jeg orket ikke sitte inne med opplysinger om det som hadde skjedd. Derfor valgte jeg å samarbeide med politiet, sier hun.

I følge Veronica skal det også ha blitt satt en pris på hennes hode, angivelig utstedt av det antirasistiske eller innvandrermiljøet i Kristiansand.

- Jeg er ikke velkommen i Kristiansand mer. Det kan jeg takle. Verre er det for familien min som må leve med skammen for det jeg har gjort.

- Hvordan har de reagert?

- Mamma har vært på besøk hos meg flere ganger, og hun prøver å hjelpe meg. Bestemor skjønner ikke helt hva som har skjedd, tror jeg. Jeg har ni halvsøsken, men nesten ikke kontakt med noen av dem. Det er sårt, men jeg håper at jeg en gang i fremtida kan overbevise dem om at jeg ønsker en annen retning i livet mitt. Drømmen en er utdanning innen hotell- og restaurantbransjen, forteller Veronica.

Vi fikk inn ei jente med svarte øyne, der hatet lå tykt rundt hele jenta, sier han som er ansvarlig for Veronica på stedet hvor hun nå får hjelp. Også han frykter for Veronicas sikkerthet, og ønsker ikke å stå frem med fullt navn.

I dag er det fem måneder siden han reiste til en by på Østlandet og plukket henne opp på gata. Da hadde Veronica vært på rømmen fra det nynazistiske miljøet i Norge og Sverige siden hun ble sluppet ut av varetekt i februar.

- Da jeg ble sluppet ut av fengselet klokka halv åtte om kvelden, stod jeg alene i Oslo med en plastikkpose i handa. Ikke noe tilbud om oppfølging eller hjelp. Jeg hadde ingen plass å gå, og ba om hjelp av både barnevernet og sosialkontor. Men ingen ønsket å hjelpe en nynazist. Over alt ble jeg møtt med forakt. Det er kanskje ikke så rart, sier hun.

- Uten den støtten og hjelpa jeg har fått her på senteret, vet jeg ikke hva som hadde skjedd. Det er mange som meg der ute i det nynazistiske miljøet.

- Jeg blir ikke overrasket om det skjer flere drap.

- Ser du fremdeles på deg selv som nasjonalist?

Nei, og jeg har innsett at jeg kan få gi uttrykk for mine synspunkter blant annet ved å bruke stemmeretten min.

EN NY SJANSE: Veronica Andreassen er drapstruet av nynazistmiljøet - fordi hun tystet etter drapet på Benjamin Hermansen. - Jeg gleder meg til rettssaken for å ta et oppgjør med det jeg har gjort, sier hun. I mellomtiden har hun ansvar for hestehold på senteret der hun får hjelp.Foto: TOMM W. CHRISTIANSEN
Hele Norges coronakart