Det herjede landet

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

– Leoparden danser, den skifter navn, ja vel, men om navnet er Mobutu eller Kabila – det betyr lite; alt fortsetter som før, dansen er den samme, sier den belgiske journalisten og forfatteren Lieve Joris.

HUN KNYTTET tidlig sterke bånd til Belgisk Kongo via familie og oppvekst. Hun har bodd i Afrika igjennom mange år og hun har reist på kryss og tvers over kontinentet.

Nå er hun i Oslo for å lansere sin nye bok «Leopardens dans» med undertittelen «En reise i et herjet land», som omhandler de dramatiske månedene da «Leoparden», den slu, gamle diktatoren Mobuto Sese Seko måtte gi tapt for vinden fra øst – «Løven» Laurent-Désiré Kabila og hæren av barnesoldater. Den gled, skriver Lieve Joris, som en kniv i smør, uten motstand.

– Den gamle Mobutu var syk, hele systemet var pill råttent. Kongoleserne selv sammenliknet landet sitt med en hul trestamme, sier forfatteren.

Hun beskriver forfallet på denne måten: I stedet for å bygge veier, kjøpte dignitærene jeeper. Da jeepene ikke lenger kom fra, begynte de å anlegge flystriper. Da flystripene grodde igjen, kjøpte de helikoptre. Leoparden selv, Mobutu, holder seg med asfaltert vei, i hvert fall fra flyplassen og fram til sitt enorme palass, bygd av europeiske entreprenører i Gbadolite, like ved den lille landsbyen i bushen der han ble født 14. oktober 1930.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NÅ ER ÅRET 1997. Mobutu har flyktet til Marokko. Lieve Joris kommer til Kinshasa og ser troppene av kadogo, – småfolk, som barnesoldatene ble kalt – marsjere inn. Venninnen Christine fra Katanga synes det er en ynkelig flokk med én gummistøvel her, én plastsandal der – men rikelig utstyrt med amuletter. Det ble sagt at kulene ikke bet på dem, at de hadde apparater som kunne oppdage fiendes våpen på lang avstand.

– Kabila kalte seg marxist og brukte revolusjonær sjargong fra 1960-åra da han var i kontakt med Che Guevara. Hva slags samfunn ville han skape?

– Det var umulig å forutse hva som ville skje. Det er en illusjon å tro at én mann eller ett regime kan løse problemene i Kongo. Staten mangler institusjoner. Det er ingen middelklasse mellom makten og folket. Jeg er ikke nostalgisk eller pessimistisk. Men i et kaotisk land som Kongo tar forandringer lang tid. Resultatet av «revolusjonen» i 1997 var at Mobutus baroner flyttet ut av de gamle kolonivillaene – etter at alt var plyndret – og at Kabilas nye støttespillere flyttet inn.

– Det sies at Kabila hadde fortid som bordelleier i Kenya?

– Vi vet i hvert fall at den nye eliten tok etter gamle livsstilen – med overdådige fester, kvinner og brennevin, svarer Lieve Joris.

HUN HADDE vært i Kongo 11 år tidligere. Nå møter hun igjen sine gamle venner og forbindelser. Ryktene går: «Har du hørt at vi har gjort Mukendi til transportminister?»

Etter hvert skal det vise seg at Mukendi ikke bare blir transportminister, han blir kabinettsjef – han skal «hjelpe Kabila å tenke.» Han oppretter et slags hovedkvarter i Hotel Intercontinental, der også Lieve Joris har sitt værelse. På den måten får hun anledning til å studere den nye eliten på nært hold.

– Det kan minne om Fidel Castro, som styrte Cuba fra Havana Hilton?

– Forskjellen er at lite fungerte hos Kabilas kabinettsjef. Sekretærene kunne ikke alfabetet, de visste ikke hvordan datamaskinen skulle behandles.

Så kom alle slektningene: «Fra støvete avkroker dukker det opp fettere som han aldri har sett før … Om kvelden har de ikke penger å reise hjem for, og jeg ser Mukendi grave i bukselommene.»

MEN LIEVE JORIS er ikke den som rapporterer fra hotellobbyen. Hun foretar lange reiser i det herjede landet og gir ordet til drosjesjåføren, elveskipperen og landsbylegen.

Forfatteren kommer bak tv-kameraene. Hun ser, sanser og skriver på måter som setter den fragmenterte nyhetsstrømmen sammen til et helhetlig bilde. Hun beveger seg midt mellom fakta og fiksjon. Små observasjoner forteller om det store dramaet hun er vitne til:

Det er ugraset som vokser opp etter veggen i hospitalet. Det er den unge, vakre kvinnen i flyktningleiren som river av seg klærne og danser, gal av sorg. Det er mannen som stjeler et kjøleskap i en landsby uten elektrisitet.

– Det enorme Kongo er innbegrepet av Afrika, det svarte Afrika med ufattelige rikdommer, ufattelig fattigdom, det er mørkets hjerte ...

Lieve Joris himler med øynene.

– Du tenker på Joseph Conrads roman  …

Historien om det moderne Kongo begynte med den forfengelige Kong Leopold II som ville ha sin egen koloni da de europeiske stormaktene delte Afrika mellom seg. Lille Belgia fikk den største kakebiten, faktisk en trettendel av hele kontinentet.

Forfatteren og historikeren Adam Hochschild beskriver i boka «Kong Leopolds spøkelse» hvordan befolkningen i «Fristaten Kongo», i realiteten en privateid slavestat, ble halvert i løpet av 23 år. Leopold, skriver Hochschild, er lik reven som krysser en bekk. Først dypper den labben i vannet for å prøve dybden, så smyger den seg over, uhyre langsomt, med tusen forholdsregler for ikke å bli oppdaget. Kongen satte aldri sine bein i Kongo.

Etter at jakten på gull og elfenbein og rågummi avtok, er det i dag diamanter og coltan, et mineral brukt i mobiltelefoner, som er mest ettertraktet på verdensmarkedet.

SENTRALMAKTEN har aldri klart å hevde suverenitet over denne enorme, kunstige statskonstruksjonen som derfor er et sårbart bytte. Borgerkrigen, som ble utløst av Kabilas invasjon fra øst, er blitt kalt Afrikas første verdenskrig, den varte fem år og krevde 4,5 millioner menneskeliv.

– Alle Afrikas problemer finner du i Kongo, sier Lieve Joris, og sammenlikner situasjonen med et fotballstadion der tilskuerne sitter på tribunen og ser på kampen. Og kampen som utspilles er kampen om naturressursene. Hvem av spillerne som er europeere og hvem som er afrikanere, er vanskelige å avgjøre, sier Lieve Joris. Kongos nye hersker heter Joseph Kabila. Han er, som Mobuto Sese Seko og Laurent-Désiré Kabila, en ekte etterkommere av Kong Leopolds spøkelse.

Lieve Joris