Det ingen tør si

Stortingets sosialkomité venter på helseministerens redegjørelse om situasjonen ved Sentralsykehuset i Akershus. Komiteen burde være rustet til å vurdere den, med to leger, en jordmor, en sykepleier, en fysioterapeut og en samfunnsviter blant sine medlemmer.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Mandag legger sosialkomiteen fram sin budsjettinnstilling for neste år. Arbeidet med helsebudsjettet er blitt avsluttet mens krisen ved Sentralsykehuset i Akershus har preget nyhetene, og andre sykehus har sagt fra at situasjonen ikke er stort bedre hos dem. Komitéleder John Alvheim (Frp), anestesisykepleier og tidligere sykehusdirektør, har bedt helseministeren redegjøre for sykehuskrisen. Sonja Sjølie (H), tidligere leder i Den Norske Jordmorforening, representerer Akershus og er sikkert ekstra spent.

  • Olav Gunnar Ballo (SV), kommunelege i Alta, kommer neppe til å gå inn for at Akershus, som ved siden av Oslo har landets beste tilgang på legespesialister, skal få mer av helseressursene. For i hans kommune står hver fjerde legestilling ubesatt og Kautokeino har hatt 60 vikarleger fra alle verdenshjørner de siste tre årene. Are Næss (KrF), professor i indremedisin ved Haukeland sykehus, er trolig opptatt av ressursmangelen i den medisinske forskning. Sammenliknet med andre land, bruker Norge lite penger på medisinsk forskning. Slik kan man, uavhengig av politisk ståsted, men avhengig av ståsted i helsevesenet og bosted i Norge, legge vekt på ulike kritikkverdige forhold og udekkete behov.
  • Vi har så mange leger i Norge at hver nordmann kan legge beslag på et helt legedagsverk i året. Men jo flere leger Norge har fått, desto flere legestillinger står ubesatt. Problemet er ikke at det er for få leger, men at legene ikke vil jobbe der helsevesenet trenger dem, skriver fylkeslege Petter Øgar i Sogn og Fjordane i siste nummer av Legeforeningens tidsskrift. Hva kan politikerne gjøre med det? Å beordre legene inn i bestemte stillinger og bestemme hvor de skal bo, er et dramatisk inngrep i den personlige frihet, som ikke hører hjemme i vår kultur. Samfunnet må bruke andre og mildere virkemidler. Det gjøres i dag - og det virker dårlig.
  • Hver fjerde utdannete helsearbeider er ikke i yrket sitt, og fire av ti sykepleiere jobber bare deltid. Å jobbe på en intensivavdeling eller sykehusavdeling der alvorlig syke pasienter er innom i fire- fem dager, er så krevende at få orker det i lengden.
  • Helsepersonell gjør i dag langt mer enn å kurere våre sykdommer. De er blitt byråkrater, de kontrollerer inneklimaet i skolen, passer miljøet på arbeidsplassen og trøster oss når vi har eksistensielle problemer. Samtidig kan de med sin egentlige fagkunnskap kurere flere sykdommer og skader enn før. For tidlig fødte barn på 500 gram overlever. Mange av kroppens organer kan byttes ut. Pasienter langt opp i 80-årene hjerteopereres. Flere reddes fra døden, men blir pasienter på livstid.
  • Slik vil medisinen fortsette å utvikle seg. Det er dyrt, veldig dyrt, å drive et sykehusvesen som har utstyr, ansatte og kompetanse til å gi tilstrekkelig med avansert kirurgi, gi pasientene de beste medisiner, gi kronikere høyere livskvalitet og gi god omsorg til alle pasienter. Det krever mer enn et helt fotballag av leger, sykepleiere og annet høyt spesialisert helsepersonell til å gjøre en slik operasjon som Drøbak-mannen som døde i en sykebil trengte. Og disse vil ha godt betalt, og ha normal arbeidsuke og kompensasjon for skiftbelastning.
  • Politikerne forespeiler oss et slikt helsevesen, men er ikke villige til å betale for det. For det krever langt mer enn noen hundre millioner i påplussing på helsebudsjettet, slik Stortinget har sørget for de siste årene. Og det krever flere helsearbeidere enn vi klarer å utdanne på mange år, kanskje flere enn vi noen gang klarer å få til å bli i yrket.
  • Nå bøter vi på krisene ved å lokke helsearbeidere fra land med dårligere folkehelse og et mindre utbygd helsevesen til Norge. Det er ingen solidarisk løsning. Kanskje den nye regjeringens verdikommisjon burde reise debatten om hva vi skal gjøre med gapet mellom forventning og ressurser i helsevesenet. Men politikere på valg tar ikke den debatten.