Det kan være over

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

EN BERØMT KOMIKER

spilte en gang folk i Hollywood et puss. Han stilte seg opp utenfor et supermarked og spurte helt tilfeldige folk som kom ut hvordan det gikk med filmmanuset de arbeidet på.

Nesten alle svarte: «Det går bra», «Det er snart ferdig», «Elendig» og så videre.

Denne uka kunne vi laget en politisk versjon av spøken. Vi kunne stille oss opp utenfor en hvilken som helst kaffebar i en hvilken som helst av USAs storbyer.

-  Hei, hva mener du Kerry burde gjøre, måtte vi spørre folk som kommer ut. Og folk ville uten å nøle gi svar som:

«Han må kvitte seg med alle rådgiverne sine.»

«Han må klippe håret.»

«Han må sette knyttneven rett inn i trynet på Bush hver gang den elendige løgneren åpner munnen.»

På et valgkampmøte med Kerrys visepresidentkandidat, John Edwards, i forrige uke, spratt en dame opp og ropte illsint:

«Hva er galt med dere? Hvorfor slåss dere ikke tilbake? Hva i himmelens navn venter dere på?»

Og stakkars John Edwards sto der helt hjelpeløs og ventet på at damen skulle få det mest brennende raseriet ut av seg. Så forsøkte han:

«Hvis du bare kunne la meg slippe til. Vær så snill, kan jeg, kan jeg få svare ...»

DETTE HAR VÆRT

uka hvor en galopperende frustrasjon har inntatt venstresiden. De ønsker helt desperate at Kerry skal vinne valget. Og nå har det gått opp for dem at han kanskje ikke har noen sjanse i det hele tatt. En setning har begynt å snike seg in i alle nyhetsendinger: «Det hele kan være over.»

Og egentlig har det ikke skjedd noe denne uka.

Ikke har det kommet avsløringer om at Kerry skulle ha hatt en 19 år gammel elskerinne. Eller at han en gang skulle ha vært narkolanger eller noe annet pirrende. Og åtte uker er en evighet under et presidentvalg. Det er tida som er igjen - og på dette tidspunktet, for fire år siden, var faktisk George Bush på vikende front.

Uansett, dommedagsfølelsen henger i lufta.

DEMOKRATENE HADDE

medvind etter landsmøtet i Boston. De mange demonstrantene ved republikanernes landsmøte i New York for drøye to uker siden hadde fortsatt energien i behold.

Men nå er energien bort. Helt vekk.

Det eneste som er igjen er en krypende redsel. Og selvfølgelig det selvtilfredse smilet til presidenten som leder foran Kerry med ti prosent på meningsmålingene. Og det har begynt å gi Kerrys tilhengere en skjebnesvanger følelse av sikkert tap.

DENNE UKA

var jeg på kaffebar sammen med min svigerfar og to barn. Svigerfar er en stillferdig forsker. Han er så høflig og dannet at man slett ikke skulle tro han er en amerikaner.

«Bush-Cheney, det er frastøtende,» hørte jeg ham si.

Jeg trodde han snakket om noe han hadde lest i avisene; noe nytt presidenten hadde gjort som hadde gjort ham rasende.

«Hva har de gjort nå da,» spurte jeg ham.

Han pekte på en mann som gikk fordi bordet vårt som hadde på seg en t-skjorte med innskriften Bush-Cheney.

«Motbydelig,» sa han og så ut som om han så på ei laboratorierotte.

Men Bush-Cheney-mannen lusket uanfektet videre med kaffekoppen i hånda.