Det krevende offer

Offerets plass i rettsprosessen er til debatt. Pårørende krever bedre rettsvern for den som utsettes for vold.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

HVORDAN SKAL samfunnet bidra til å lindre smerten som de pårørende etter et voldsoffer føler? Bør offeret bli representert i retten på lik linje med den tiltalte? Kan penger erstatte den skade som drapsmannen har forvoldt? Eller bør de pårørende tilkjempe seg en plass i det offentlige rom for selv så å si å rope ut sin sorg? Eller er en slik privatisering av prosessen i strid med norsk rettsfølelse?

FIRE KJENNELSER ved Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg denne uka handler bl.a. om offerets stilling i rettsprosessen. I to saker hadde de europeiske dommerne innvendinger mot den norske prosesspraksis ved erstatningssaker. Men overhodet gjelder det at styrket oppmerksomhet mot menneskerettighetene også har gitt offeret og offerets pårørende en større oppmerksomhet i norsk rett. Straffeprosessloven av 1981 gir f.eks. adgang til bistandsadvokat for de pårørende. Under rettssaken etter drapet på Kristoffer Inderberg Bastiansen utenfor utestedet Catwalk i Oslo sentrum, som nå går for Oslo tingrett, er derfor foreldre, søsken

og andre nære pårørende til den drepte plassert ved siden av aktor foran dommerbordet og rett overfor den tiltalte og hans forsvarer. Symbolikken i dette er nok mer iøynefallende enn realitetene. Men det markerer at offer og pårørende har tatt veien ut av den totale stillhet. Jeg antar at det må gjøre inntrykk på både tiltalt og dommer når tårene får fritt utløp i sorg og raseri over det som er skjedd.

VI HØRTE LITE til pårørende etter ofrene for de øksehogg Per Liland i sin tid ble dømt for og seinere renvasket for å ha forvoldt. Ingen sto fram med kraft som pårørende for den drepte ungpiken i Torgersen-saken. Tradisjonelt har voldssaker handlet om ressurssvake personer som tar livet av ressurssvake personer. Det er når den blinde volden rammer skrive- og taleføre mennesker at offeret blir løftet fram som en part i prosessen som følger etter den straffbare handlingen. Baneheia-saken er et eksempel på at de pårørende engasjerte seg både for de unge jentenes minne og i rettsprosessen. I Benjamin-saken, der også rasistiske motiver var involvert, ble et helt folk mobilisert. Noe liknende skjedde etter drapet på Kristoffer Inderberg Bastiansen. Det har også hendt at pårørende fra forskjellige saker har møttes for å utveksle erfaringer. Felles for alle sakene er at de pårørende, tross sorgen og lidelsene, har maktet å mobilisere ressurser for offerets sak. Det er ikke samfunnets institusjoner som har påtatt seg oppgaven. Ofte ledsages også kravene til selve straffeprosessen av aksjoner og demonstrasjoner. Det opprettes minnefond til å finansiere tiltak mot vold.

ALT DETTE INNEBÆRER antakelig at det stilles strengere krav til både etterforskning og prosess enn tidligere. Pårørende holder politi og rett under oppsikt. Offeret for straffbare handlinger legger i virkeligheten en plikt på samfunnet. Mediene er gode samarbeidspartnere. Derfor vil pårørende som gir klart uttrykk for at de ikke godtar frifinnelser uten videre, slik som i Birgitte Tengs-saken, lett komme fram med sine synspunkter. Kristoffer Inderberg Bastiansens foreldre engasjerte seg sterkt i forkant av rettssaken. En TV-film ble produsert om deres sønn, de har deltatt i radioprogrammer og gitt avisintervjuer. De har deltatt i den rettspolitiske debatten bl.a. ved å påvise hvordan tiltaltes stilling er mye sterkere enn offerets i selve rettssaken. De ønsker å endre praksis slik at offerets rettigheter kommer mer på linje med tiltaltes, slik at både den dreptes livshistorie og de etterlattes smerte kan komme fram, både for offentligheten og for den tiltalte. Og under rettssaken har de og andre ytret seg til mediene om rettssakens forløp.

DEN TRADISJONELLE reaksjonen på dette er forsvarerprotest og rettspolitisk tvil. Både jurister og politikere frykter at sterkere plass for offeret lett kan privatisere rettsprosessen, slik det har vært tendens til i det amerikanske systemet, der erstatninger etter hvert har nådd kjempenivåer og selve prosessen ofte får preg av hevnlyst og lynsjestemning. Jeg tror ikke det er noen fare for slike utviklingstrekk i det norske rettssystemet. Det var et stort framskritt for rettshåndhevelsen her i landet da mer humane straffer og prosessregler ble innført mot slutten av 1800-tallet. Da var Norge et juridisk foregangsland. Reformene siden har hatt den tiltaltes rettssikkerhet for øyet. Det er mulig det har gått for langt, og at den tiltalte er blitt omkranset med for omfattende rettigheter. Men en sivilisert rettsstat må

også innrette sitt rettssystem

slik at den ikke dømmer uskyldige.

DET ER EN samfunnsoppgave å straffe. Straffen skal virke avskrekkende, den skal være en gjengjeldelse, men ikke en hevn. Det er gjennom straffen offeret så å si får sin oppreisning. Norsk strafferetts nestor, Johs. Andenæs, har formulert sitt syn på straffen slik: Straff er «...et onde som staten tilføyer en lovovertreder på grunn av lovovertredelsen slik at han skal føle det som et onde». Men det er også en sympatisk tanke at gjerningspersonen blir konfrontert med den personlige lidelse forbrytelsen har skapt. Samtidig skal man ikke forhåndsdømme fordi man selv mener å kjenne sannheten. Rimelig tvil skal komme den tiltalte til gode. Det er i det hele tatt misvisende å si at en straffesak skal gi oss sannheten. Det er ikke rettsprosessens oppgave. Å gi oss sannheten er «ej Hverv for Støv, men for dets Styrer», heter det i «Peer Gynt». Slik forenes mange hensyn i rettsprosessen. Derfor må det være noen fyrlykter som forteller hvor leia går.