NORSKE SOLDATER I AFGHANISTAN: - Få dei heim, skriv Andreas Hompland. Foto: Per Arne Juvang/Forsvaret.
NORSKE SOLDATER I AFGHANISTAN: - Få dei heim, skriv Andreas Hompland. Foto: Per Arne Juvang/Forsvaret.Vis mer

Det krigskulturelle viruset

Det gjer liten forskjell i Afghanistan om Norge er med i krigen der, men krigen i Afghanistan kjem til å gjera noe alvorlig med dette landet her.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

|||Krigsropet gjallar over landet. Krigarkulturen frå Afghanistan spreier seg som eit militaristisk virus. Det offentlige Norge blir meir pompøst og løgnaktig. Såkalla ansvarlige politikarar har i det lengste latt vera å seia ting som dei er. Krigsministeren tilslører på stadig nye måtar kva som skal forsvarast. I eit foredrag presterte ho å ikkje seia krig ein einaste gong, men brukte eit dusin omskrivingar a la aksjon, misjon og kampanje. Men ho har ikkje gått så langt som Arbeiderpartiets forsvarspolitiske talskvinne som fekk seg til å seia at vi gjekk til krig for frigjera dei afghanske kvinnene frå burkaen. Eller som det heiter i Forsvarets propagandashow om våre demokratiske krigarar: «Våre soldater er i Afghanistan for å sikre at Norge er et av verdens beste land å bo i».

DER ER BLITT EIT MANTRA at vi er der fordi vi er der, og at vi blir der til vi kan innbilla oss at vi har gjort ein forskjell. Vi gjekk inn med NATO og går ut med NATO fordi Washington ventar det av oss. Vi er der av tryggingspolitiske grunnar for at dei skal stilla opp for oss om det blir krevet. Leve Norge; ikkje Afghanistan.

Alt anna er svada, som då stats- og forsvarsministeren reiste til Afghanistan 17. mai for at soldatane skulle føla seg verdsett. Stoltenberg siterte Nordahl Grieg om at nettopp i denne timen, vet vi hva frihet er: «Vi sender de beste vi har. Dere kjemper for det hele Norge feirer i dag». Det var noe malplassert og tilgjort over det. Norske politikarar beherskar ikkje denslags kraftpatriotisme utan at det blir krampaktig. Men atterklangen av Nordahl Grieg lyder i stadig bakgrunnen når stabspresten i det norske kapellet i Camp Nidaros åpnar kondolanseprotokollen: «De gode møter alltid motstand, de beste gir aldri opp. Takk for kampen.»

FORSVARSMINISTER FAREMO seier ho reagerte med vantru då ho fekk høyra at fire nordmenn var drept i Afghanistan. Kvar har ho vore? Det er fare for at ho har lulla seg inn i den allierte retorikken om at nu går alt så meget bedre. Det gjer det ikkje. Nå er har ho vore der og henta fire likkister. Det kjem til å bli fleire.

Norske politikarar som har sendt dei falne dit, har lenge snakka bort krigen med nytale. I desse dagar vil dei helst tabuisera debatten. Når fire mann har falle i den krigen som ikkje er krig, må vi halda kjeft; noe anna ville vera å vanære deira minne og dolka våre eigne i ryggen. Å snakka om å trekka seg ut, er å underkjenna deira innsats for Norge og NATO. Då senterpartisten Slagsvold ymta frampå om si tvil, fekk han beskjed om å slutta rekkene. Åpen debatt er moralsk støtte til fienden.

Men dersom vi ikkje skal snakka om dette nå, når konsekvensen av krigen er så dødelig nærverande, kva tid skal vi snakka om det då? Den dag kjem aldri. Tida er aldri den rette.

FORSVARET SKRYTER av at det melder seg rekordmange som vil til Afghanistan, «i tjeneste for Konge og Fedreland», som offiserane faktisk seier i blodig alvor. Eller som ein av befalsaspirantane i utmarsj på Kjevik formulerte krigslysten i Dagsrevyen, som om det skulle vera ein tur med interrail: «Jeg liker å være ute og møte nye kulturer». Om jenta i uniform er klar over at ho kan koma til å måtta drepa og bli drept?: «Det er min plikt i grønn drakt å kjempe for - for det Norge kjemper for».

Soldatane rosar kameratskap og fellesskap: Vi er her alle for ein, og ein for alle. Det er ikkje så langt frå Armadillo til Armageddon. Dei som snikrar kister i Afghanistan seier at dei ikkje angrar på at dei er der: «Nei, det er fantastisk å få være en brikke i den store jobben om å skape fred her og få andre mennesker til å føle seg trygge fordi vi er her,» seier Tor.

EIN SJEFPSYKIATER er også noe Forsvaret held seg med, Jon Reichelt, som forklarer det slik til NTB: «Når soldater blir drept i tjeneste føler medsoldatene en enda sterkere forpliktelse til å fullføre oppdraget de er ute på. Også blant opinionen her hjemme blir det viktig å ikke svikte saken».

Hundrevis av krigsveteranar krev hornmusikk, respekt og fulle pontifikalia på Akershus festning når soldatar vender heim, elles leverer dei tilbake krigskorsa sine. Så det politiske Norge stiller opp til lit de parade for dei som kjem heim i kiste, og til parade for dei som kjem heim i live: «Dere har gjort en stor innsats. Verden er blitt et sikrere sted.»

PROFESJONALISERINGA og brutaliseringa av Forsvaret blir drive fram av utanlandsmisjonærane. Dei blir betre krigarar og tar definisjonsmakta over kva som er den rette krigarkulturen. Om fem år finn du knapt leiande offiserar som ikkje har hatt sine formative opplevingar i Afghanistan.

Den nye krigarkulturen, som tidligare forsvarssjef Diesen mana fram, tar knekken på det demokratiske og egalitære vernepliktforsvaret som til og med militærnektarar såg verdien av. Meininga med sesjon og rekruttskule blir å ha så mange som mulig å velja mellom til ein profesjonelle elitestyrkar av eventyrlystne og kampvillige, sånne som ikkje høyrer på kva mora deira seier.

TUSENVIS AV ELITESOLDATAR blir forma i Telemark bataljon og Kystjegerkommandoen. Forsvaret kjem ikkje til å ha jobb til alle. Etter noen godt lønna utanlandsoppdrag hamnar dei fleste svingdøra mellom Forsvaret, NAV og private oppdragsgivarar. Det er ikkje lett å gå tilbake til sitt kjøpmannskap eller til å ta opp att fag på vidaregåande og gli ubemerka inn i massen. Noen er traumatiserte og går rundt som tikkande bomber, både på film og i virkligheta, men fleire er desillusjonerte, og mange har vanskar med å finna fotfeste i normalt kvardagsliv, for dei er ikkje sosialisert til eit vanlig og fredelig liv mellom folk som ikkje forstår kva dei har vore med på.

Det dei kan, er å vera soldatar i kamp. Det er ein spesialisert kompetanse det ikkje er stor etterspørsel etter i det sivile samfunnet, så dei prøver rimeligvis å finna andre måtar å bruka den på - i sikkerhetsbransjen her heime, eller i meir spektakulære vaktoppdrag i Afrika. Eller dei kan bli verande i Mazar-i-Sharif, for der blir nå krigsmakta privatisert med skyteglade folk frå Blackwater som skal driva fengsel og vakta amerikansk eigedom.

Noen blir også privatpraktiserande kommandosoldatar - som ein av dei som blei drept av vegbomba, omtala som «en av Norges fremste soldater». På fritida mellom to misjonar i Afghanistan deltok han i raidet som frigjorde Khalid Skahs barn frå Marokko.

KRIGEN I AFGHANISTAN blir ikkje vunnen på bortebane; den kjem til å bli tapt på heimebane. Men ikkje før det har gått med noen tital norske og tusenvis av allierte soldatar, titusen opprørar og hundretusen sivile. Det er meiningslause offer. «Våre beste kvinner og menn» mistar livet for ei dårlig sak som dei som sende dei ut, ikkje har tru på. Og samfunnet må slita med konsekvensane

Få dei heim før det er for seint.