Det kulturliberale spillfekteri

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Kulturkamp: Dagbladets kommentator John Olav Egeland har manet fram bildet av en antihumanistisk, «brun» norsk framtid dersom sannhetsmonopolet til det norske kulturborgerskapet faller. Også hans kampfelle, løseren av Frp-rebusen, Magnus E. Marsdal, slår ring om det norske kulturborgerskapets sannhetsforvaltning etter at Frp-ideolog Asle Toje har avfyrt noen skudd mot noen av de sentrale mytene og tabuene i det kulturradikale Norge. En av hovedpåstandene til den norske kulturradikale meningseliten, er at det er høyresiden og den økonomiske liberalismen som står igjen som seierherre etter den ideologiske kampen som skal ha startet på 1970-tallet. At verden de siste 20-30 årene har gjennomlevd en liberalisering og globalisering av økonomien i et omfang trolig uten sidestykke i historien, er vel udiskutabelt. Det er det politiske høyre som har gått i bresjen for liberaliseringen av den økonomiske politikken. Men det er det politiske venstre som har stått for den storstilte liberaliseringen i samme epoke når det gjelder livsstil, kultur og levemåte. Og denne livsstilsliberaliseringen er historisk sett trolig mer omkalfatrende og omfattende enn det som har skjedd på økonomiens område. I den kulturkampen Dagbladet har annonsert mener den ene parten at den kulturradikale kritikken er stivnet og blitt til en kulturradikal løgn, og at livsstilsliberaliseringen er ført helt ut i det groteske og samfunnsoppløsende tilstander. Den andre parten sier at vi beveger oss mot barbariet ved å ta de «nye tankene» innover oss og transformere dem til politikk.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jon Hustad, Aslak Nore, Hans Rustad og Asle Toje er umulig å putte i noen antihumanistisk bås. De er, slik jeg ser det, dypt forankret i den vestlige humanismens røtter og tradisjon der sannhet, redelighet og etterrettelighet er sentrale elementer, elementer som norsk journalistikk og offentlighet ser ut til å ha forlatt, særlig i spørsmål som har å gjøre med u-hjelp, asylpolitikk og utdanning. Å møte krav om mer sannhet og edruelighet i slike spørsmål med beskyldninger om fascisme og antihumanisme, er en prestasjon som få andre enn Egeland og Dagbladet kan makte. Det som Egeland hevder er den kulturradikale idé om det kritiske mennesket, er for Rustad, Hustad og Toje rent spillfekteri. Den kulturliberale kritikk er blitt kritikkløs, den er blitt det beståendes og de styrende eliters ideologi og viktigste forsvar.

Verken bistandspolitikk, asylpolitikk eller utdanningspolitikk er noe som vekker bekymring hos det norske kulturborgerskapet. Det som i tillegg burde vekke deres bekymring, er det økende spriket mellom ideologi og virkelighet som samfunnsutviklingen har besørget de siste 20-30 år. Ifølge Asle Toje og Hans Rustad er spriket mellom elitenes forståelse og ideologi, og den virkeligheten folk opplever i dagliglivet, blitt så stort at noe kommer til å skje. Deres analyse føyer seg i så måte inn i tradisjonen fra og grunninnsikten hos Hegel og Marx om at et samfunns «sannhet» gjennom samfunnsutviklingen vil innhentes og forbigås, og framstå som løgn og oppheves av en annen og mer sann «sannhet». Vi går spennende tider i møte.