Det lokale og det globale

Lærer Ingeborg Heldal fikk et presidenthåndtrykk, og ungene i klassen hennes på Uranienborg skole i Oslo fikk noen sekunders innføring i det som ved dette tusenårets slutt er det store spørsmålet også for et lite land i utkanten av verdensbegivenhetene: Vårt forhold til verdenssamfunnet, samspillet mellom det lokale og det globale.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Jeg kom til å gjenoppfriske denne scenen fra Slottsplassen da jeg forleden dag fikk mellom hendene en uanselig liten brosjyre som inviterer elevene i ungdomsskolen og videregående skole til en prosjektkonkurranse om «Historie 2000 - Møte mellom sivilisasjoner». Utfordringen kommer fra Verdenskongressen for historikere i Oslo neste sommer. Arrangørene vil ha skoleelevene med for å hindre at konferansen forskanser seg innenfor universitetets murer. Dette er en god idé. For gjennom historien forstår vi også samtida. Kritisk tolkning av historien kan åpne for innsikt i dagens samfunnsprosesser og skape grunnlag for samhandling som bygger på innsikt i stedet for fordommer.

  • Tirsdag skal vi feire tiårsdagen for Murens fall. Før østberlinerne strømmet over det forhatte byggverket 9. november 1989, hadde vi i 40 år forstått verden innenfor en ramme som den amerikanske professoren Samuel P. Huntington kaller «Kald krig-paradigmet». Han lanserte en ny måte å se verden på der sivilisasjoner står mot hverandre, ikke ideologier som i store deler av dette århundret.
  • Men før den kalde krigen skapte rammen om vår verdensforståelse, hadde historien i 200 år gått ut på å vise at vi som nasjon er en samling unike mennesker av edle helter som utførte store dåder, med en fortid større og mer fantastisk jo lenger bakover den strekker seg. Denne historien var sydd for nasjonsbygging. Dagens historievitenskap er derimot opptatt av å avkle mytene og se samspill der vi tidligere så fellesskap mot «de andre». Som et ledd i denne nyorienteringen skjer det en renessanse for global historie der de kulturelle sammenhengene står i sentrum. Jorda er blitt rund også for historikerne, og, som Huntington er inne på: gamle kulturer utfordrer europeernes hegemoni når det gjelder tolkningen av deres rolle i utviklingen.
  • I en viss forstand er dette også Oslo-prosessens egentlige tema. Konflikten mellom palestinere og israelere bunner bl.a. i historiske forestillinger dyrket for å sveise sammen folk i forsvar for egne interesser og egen kultur. Fredsprosessens egentlige mål er å søke ny kunnskap om fortida og framheve fellesverdier og felles erfaringer. Vi ser det samme behovet for historisk nyvurdering på Balkan og i Tsjetsjenia der så vel 700 år gamle som helt nye myter har fått motsetninger til å blusse opp og begrunne etnisk rensing, mord og krig.
  • Under historikerkongressen vil nye innfallsporter til disse spørsmålene bli åpnet, og arrangørene ønsker å gi skolene mulighet til å trekke elevene inn i et arbeid som kan bety en seriøs tilnærming til årtusenskiftet. Elevene skal utfordres til å tenke igjennom hva som er vår reelle plass både i historien og i verden, og gi dem øvelse i historiefaglig tenkning, fortolkning av kilder og forståelse av perspektiver.
  • Det kom aldri noen stor statsmann fra et annet kontinent og tok meg i hånden da jeg var skolegutt. Norge var da i mer enn én forstand et lite land langt utenfor verdensbegivenhetene. Jeg så det første mennesket med mørk hudfarge etter at jeg var blitt voksen. Og i historien ble verden forstått gjennom europeiske og norske briller. Korsfarere dro til Jerusalem for å befri den hellige by fra de vantro, Pepin den lille slo de ville mauriske hordene ved Perpignan, Columbus brakte sivilisasjonen til indianerne, britene påtok seg den hvite manns byrde og Lars Skrefsrud brakte Kristus til India.
  • Få skolefag er så misbrukt som historien. Som historikeren Eric Hobsbawm har sagt: Historien er for nasjonalisten hva opium er for den narkomane. Når historikerne bruker årtusenmarkeringen til å feie mytedannelser og nasjonalisme vekk fra sin dørmatte, bør de derfor få støtte fra andre kulturinstitusjoner, f.eks. skolen. Kan det tenkes noe fornuftigere enn å la historikernes millennium-kongress inspirere den oppvoksende slekt både til kritisk holdning og toleranse?