Det lovede land

President Arafats krav om en palestinsk stat på alle områdene som Israel okkuperte i 1967 er i seg selv et historisk kompromiss. På toppmøtet som innledes i USA tirsdag, vil han bli presset til å inngå kompromiss om kompromisset.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

I november 1974 sto Yasir Arafat på talerstolen i FN og rakte ut «en olivengren» som han selv sa det. For første gang annonserte den palestinske lederen offentlig at han aksepterte en løsning i Palestina basert på to stater - en jødisk og en palestinsk. Dette var et historisk kompromiss. Tidligere var PLOs uttalte mål å knuse Staten Israel og opprette en demokratisk, sekulær stat i Palestina for muslimer, kristne og jøder. Arafats løfte til det palestinske folk da han inngikk Oslo-avtalen var og er at prosessen skal munne ut i en palestinsk stat i Gaza og på Vestbredden inkludert Øst-Jerusalem. Han har internasjonal ryggdekning for kravet i FNs resolusjon 242 som slår fast at disse områdene er okkupert av Israel. Oslo-avtalen refererer blant annet til denne resolusjonen.

Mot Arafats anerkjente krav, står Staten Israels mål om å beholde hele Jerusalem som sin hovedstad samt å beholde så mye som mulig av Vestbredden og Gaza. Etter sju år med tautrekking, midlertidige skritt som delvis israelsk tilbaketrekking, etablering av en palestinsk myndighet og en rekke andre spørsmål, er nå Yasir Arafat og Ehud Barak nesten framme på hver sin side av hovedkløften mellom dem: Den endelige delingen av landet Palestina. Fortsatt har ikke Israel gjennomført den tredje runde av tilbaketrekkingen som Oslo-avtalene forutsatte skulle vært gjennomført sommeren 1998. Men dette blir detaljer i forhold til de store spørsmålene om grensene mellom Israel og Palestina, Jerusalems status, flyktningenes framtid og delingen av vannressursene.

Partene har satt 13. september som frist for å ferdigforhandle den endelige løsningen i Palestina. Det er svært optimistisk å tro at de skal lykkes å løse de grunnleggende problemene på drøyt to måneder når de har brukt sju år på å bli enige om midlertidige løsninger. Men det er dette president Bill Clinton gambler på. Clinton vil gjerne se Oslo-prosessen i havn innen hans tid i Det hvite hus går ut ved årsskiftet. For Clinton er nå en løsning viktigere enn innholdet i den. For Arafat er det motsatt. Det var en motvillig Arafat som tilslutt aksepterte Clintons invitasjon til Camp David. Palestinske kilder uttrykker frykt for en situasjon der Clintons tidsnød setter dagsorden, ikke deres krav. Det styrker sjansene for en løsning på den sterke parts premisser og i Palestina er det Staten Israel. Clinton-administrasjonen sa i 1998 at Wye River-avtalen var siste gang USA ville blande seg inn i forhandlingenes innhold. Uten allierte som er villige til å kjempe for Arafats sak, står han sørgelig svakt.

Selvsagt ønsker også Arafat fortgang i prosessen. PLOs vedtak om å etablere en palestinsk stat den 13. september er Arafats forsøk på å presse Barak framover. Men dette er et pressmiddel han selv rår over. Rundt bordet på Camp David er det andre hensyn som rår, hensyn Arafat ikke har noen som helst kontroll over. Ved siden av verdens mektigste president i tidsnød, møter Arafat en statsminister som er for svak til å ta de nødvendige skritt for å komme ham i møte. Baraks koalisjon er i ferd med å rakne. Gjør hans regjeringspartnere Natan Sharansky og Yitzhak Levy alvor av gårsdagens trusler om å trekke seg, står Barak igjen med en minoritetsregjering. På toppen skal en eventuell løsning med palestinerne ut på folkeavtemning. Blant israelerne er det et rådende syn at staten gir fra seg land i bytte mot fred, ikke at de oppfyller sin forpliktelse til å trekke seg ut av okkupert land.

Det er god grunn til å frykte at toppmøtet på landstedet Camp David blir det definitive brudd på Arafats løfte til sitt folk om et egen stat som omfatter hele Vestbredden og Gaza. For 21 år siden reiste Egypts president Anwar Sadat hjem fra Camp David med hele det egyptiske området som Israel da okkuperte. Arafat vil møte storm om han kommer hjem med mindre.